De glemte livsrommene

Av: Fredrik Barth | Publisert: 18. Nov 2016 | Kategori: Byutvikling

De glemte livsrommene

Dokken. Foto: MIR / MAD / ASPLAN VIAK

Vi har glemt hvordan vi skal bygge gode, tette byer. Det er min påstand. Hverken politikere, administrasjoner, utbyggere eller fagmiljøene har nødvendig førstehånds kunnskap om hvordan god byutvikling skal gjøres. Vi har ikke gjort det før. Derfor prøver vi. Og feiler. Igjen og igjen.

Av Fredrik Barth, nasjonal fagansvarlig for by- og stedsutvikling i Asplan Viak.

Gjennom hundrevis av år bygget vi gode, levende byer i Europa. Men industrialiseringen, og særlig liberaliseringen av privatbilismen muliggjorde byplanløsninger tuftet på andre idealer enn å skape gode tette byer.

Det bygges selvfølgelig mye bra i Norge, men dessverre ofte på et prosjektnivå. Vi kan lage arkitektur, flotte gaterom og nydelige parker. Men når var sist gang vi bygget en ny bydel som folk kommer for å se på. Noen vil sikkert peke på fjordbyen i Oslo og si at den er et unntak. Men er den det? Kommer folk for å se løsningene på et byplannivå? Eller kommer de for å se arkitekturprosjektene, og lære om historien at vi faktisk fikk det til? At vi klarte å transformere i det hele tatt. For det er vel ikke de gode gaterommene, de hyggelige rekreasjonsområdene, den lokale puben, gågatene, smitt eller smau som preger hovedstadens nye bydel heller? Konsekvent forsømmelse av disse rommene i en by bør ikke karakteriseres som god byutvikling.

Bakvendtland

Vi gjør ting baklengs. Det vi er mest opptatt av i norsk byutvikling, er byutbygging. Vi leter med lys og lupe etter nye områder vi kan gjøre noe med. Finner vi et, så bygger vi det ut. Dersom dette stedet tilfeldigvis ligger innenfor gåavstand til en offentlig park, kan vi redusere krav til uteareal. Dersom det tilfeldigvis ligger innenfor gåavstand til barnehager, kollektivnett, skoler, og butikker, så slipper vi tenke på det også. Poenget er at en slik tilfeldig utbygging kun reagerer på sine omgivelser. Utbyggingen i seg selv, tilfører ofte ikke mer. Fraværet av offentlige plasser, grønne lunger, parkområder og lekeplasser i sentrale byutviklingsområder er bemerkelsesverdig. Og jeg vil hevde at på grunn av dette fraværet blir ikke byene våre bedre – bare tettere.

Offentlig bykvalitet som premissleverandør

Vi skal ikke lengre enn til Sverige før det er omvendt. De leter etter gode steder for å skape offentlige uteareal. De leter etter gode områder for lekeplasser. For parker. Dette gjøres først. Dette er prioritert. Deretter sier de, at rundt disse skal dere få lov å bygge. Det er rundt disse stedene det er godt å bo. Man fokuserer på den offentlige bykvaliteten først. Hvis vi har kontroll på det, så betyr det ikke like mye hvordan selve bygget ser ut. Selv dårlig arkitektur plassert på riktig sted kan være god bo- og bykvalitet. For byer er mer enn seriekoplet arkitektur. Urbanisme er mer en summen av alle enkeltdeler. Vi må klare å se helheten.

Men blir det tett nok?

I vårt prosjekt «Uterom i tett by» for Bergen kommune, forsket vi nettopp på tetthet og uterommene. Funnene er interessante. De nye byområdene i Bergen, som er planlagt utfra gjeldende regler, er faktisk mindre tett enn det vi ville anbefalt. Ved å se på bybildet i sin helhet og organisere byområdene annerledes, kan man faktisk bygge på om lag 10 % mer av bygulvet. Vi ville med andre ord fått større uteområder, bedre bykvalitet, mer bygg, roligere gater og bedre økonomi, dersom vi var flinkere til å bygge by. Dette viser at helhetlig planlegging med den offentlige bykvaliteten i fokus er avgjørende om vi skal lykkes med å skape en levende, tett, grønn og moderne by.