“Det må ikke være iøynefallende eller pretensiøst, men heller noe velkjent, nyttig og vakkert, som på en ubemerket måte kan ivareta livet som foregår inne i bygget.» Slik beskriver vinnerne av årets prestisjetunge Pritzker Architecture Prize, Anne Lacaton og Jean-Philippe Vassal, sin tilnærmingsmåte.

Foto: Philippe Ruault

Valgkomitéen hos Pritzker Architecture Prize roser dem for deres evne til å avspeile arkitekturens demokratiske ånd, samtidig som de beviser «at et engasjement for restaurerende arkitektur som på samme tid er teknologisk, innovativt og miljømessig ansvarlig, kan praktiseres uten nostalgi».

De sier videre at arbeidet deres “besvarer vår tids klima- og miljø-kriser, så vel som sosial nød, spesielt når det gjelder sosialboliger», mens de nøye revurderer «bærekraft i sin respekt for eksisterende bygg, og tar fatt på prosjekter ved å først gjøre inventar over det som allerede eksisterer».

I alt sitt arbeid prioriterer de å øke livskvaliteten «gjennom generøsitet og bruksfrihet». I rehabiliteringen av et 17 etasjers boligprosjekt fra tidlig 60-tall i Paris, istedenfor å rive og bygge nytt, utvidet de bruksarealene med å bygge balkonger og vinterhager.

Rehabiliteringen av et annet sosialboligprosjekt (3 bygg med 530 leiligheter) ble – til eksempel – utført til en tredjedel av kostnaden med å rive og bygge nytt.

Og når de designer nye bygg, dekkes gjerne betong- og stålrammer med uttrekkbare vegger i polykarbonat og skyvedører. Uspesifiserte og fleksible områder kan åpnes opp slik at innendørs områder utvides til å inkludere uteområdene, og takene er gjerne funksjonelle samlingssteder.

Riving = vold

“Rehabilitering betyr muligheter for å gjøre noe mer og bedre med det som allerede eksisterer», sier Lacaton. Riving er «sløsing av energi, sløsing av materialer, og sløsing med historie» og kan oppfattes som «en voldshandling». Isteden foretar de «målrettede tiltak for å oppdatere utdatert konstruksjon samtidig som mer varige kvaliteter beholdes».

Foto: Rita Aravena

Vi snakket med komitéformann for Pritzkers arkitekturpris, Alejandro Aravena fra Santiago, Chile, om vinnernes tilnærming:

– Jeg vil si at for den tiden vi lever i, så er det behov for demokratisering innen arkitektur, påpeker han.

Han mener prosessen med å forme stedene der mennesker bor bør være så gjennomtenkt som mulig, og bevisst på alle aspekter som må ivaretas. Og jo mer gjennomtenkt prosessen er, jo gunstigere er det for livskvaliteten.

Og ved å utforske hvordan de kan oppnå best mulig resultater og få mer utav et begrenset budsjett, har Lacaton og Vassal bidratt til demokratisering ved å øke godene i samfunnet når de transformerer områder med negativt stempel og skaper høyere standard.

Vennlig arkitektur

– Vil du kalle tilnærmingen deres vennlig arkitektur?

– Det er relevant for denne typen arkitektur, og faktisk når det gjelder alle typer god arkitektur, svarer Aravena, fordi det integrerer to dimensjoner som ofte ses som gjensidig utelukkende – nemlig grunnleggende behov og ønsker.

– Og vennlig betyr ikke bare å forhindre skade, men forhåpentlig også at man skaper noe positivt. Og mens arkitekter kanskje er opplært til å sette arkitekturen i fokus, er Lacaton og Vassals arkitektur vennlig og vakker samtidig som den klarer å «forsvinne» i bakgrunnen og la livet ta overhånd.

– En annen viktig dimensjon er at de klarer å skape verdi der hvor vi har en tendens til å gi opp, fortsetter Aravena, ved å transformere bebyggelsesområder og tilføre verdi.

Han peker på den svært reelle, daglige opplevelsen av sosial ulikhet i byene. Når noen utjevner forskjellene ved å øke levestandarden i mindre attraktive områder, bidrar det til utligning av slike forskjeller.

Bærekraft – ikke «one size fits all»

– Dine tanker om bærekraftig bygging?

Foto: Philippe Ruault

– Det er svært viktig å utvide forståelsen av begrepet bærekraft så mye som mulig, understreker Aravena.

– I Norge kan bærekraft bety noe helt annet enn i utviklingsland. Det største boligbehovet er i tropene, i verdens fattigste land. Her er kanskje ikke det å unngå energitap så relevant, mens skygge og kjøling er viktig for livskvaliteten.

– Vi må være forsiktige så vi ikke tenker at én metode, én løsning passer for alle, advarer han.

– Noen land gir tilskudd til energieffektive bygninger. Med faste subsidiebeløp, jo mer du bruker på et bygg, dess mindre har du til tomten, så sosialboliger bygges typisk på billig land på avsidesliggende steder.

– Det er ikke alltid slik at det å bruke mer penger på et byggs fotavtrykk er det mest fordelaktige for miljøet. Det kan være jeg velger mer tradisjonelle byggematerialer, men istedenfor å bygge i periferien velger jeg å bygge i sentrum og bruker pengene på tomten isteden. Vi har kalkulert dette for noen sosialboligprosjekter, og energien spart på reising, på transport, ender til slutt opp med å gjøre det mer bærekraftig, hevder Aravena.

Og på seismisk aktive steder må bygningene være solide. Så materialer som har høyere karbonfotavtrykk i utgangspunktet, ved å vare lenger, ender opp med å ha et lavere karbonfotavtrykk i det lange løp.

– Optimale løsninger er variable, ikke absolutte, konkluderer han.

Det motsatte av mote

– Dine tanker om å designe for fleksibilitet, gjenbruk og lengre bruk?

– Stikkordet er tidløshet. Jo mer tidløst et bygg er, dess lenger vil det kunne vare. Og den tidløsheten har mange aspekter. Det er et spørsmål om å virkelig forstå at arkitektur må være det motsatte av mote. Så, jo klarere, enklere, mer nøytral arkitekturen er, jo bedre er sjansene for at det vil kunne tilpasses nye bruksområder over tid.

– Det viktigste er konstruksjonen. Jo mer optimalt du konstruerer rammeverket, jo enklere er det å bytte fasade. Jo mer innviklet designet er, jo mer spesifikt og tidsbestemt blir det, og vanskeligere å tilpasse, avslutter han, ettersom behovene endrer seg.