Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Av Jøns Sjøgren, administrerende direktør i Byggevareindustrien, Heidi Finstad administrerende direktør i Treindustrien og Hilde Widerøe Wibe, daglig leder i Norske Trevarer.

Strømkrise og markedssvikt på en gang gir en brå dreining for bedriftene i byggenæringen, som også faller utenfor strømstøtteordningen som er basert på 3 % av omsetningen. Valg av strømintensitet på 3 % som kriterium treffer heller ikke energiforbruket i norsk byggevareproduksjon. Kostnadsstruktur og markedssituasjonen gjør at ordningen ikke hjelper leverandørbedrifter i byggenæringen, like lite som for store deler av fastlandsindustrien. Strømkostnadene har økt særlig fra august 2022. Bedrifter med strømkostnader over 3 % i annet halvår kommer derfor ikke inn under ordningen, og blir heller ikke dekket fordi ordningen er begrenset oppad. Lån og energitilskudd er midlertidige tiltak for bedrifter i akutt likviditetskrise. Mange byggevareprodusenter som ikke har vært i en likviditetskrise melder nå om svekket likviditet, og flere nedbemanner og varsler permitteringer for ikke å drive med tap.

Industrikraftavtaler er heller ikke et alternativ på grunn av krav til strømforbruk på minst 150 GWh og 7 års bindingstid. Redningen fra Regjeringen er forslag om en ordning med fastprisavtaler for næringslivet som skal gi et fastprismarked fra nyttår. Tanken er at strømprisene skal bli vesentlig redusert gjennom en omlegging av skattesystemet for kraftprodusentene. For å berge arbeidsplasser må fastprisregiment gi tilbud om levelige strømpriser fra 1. januar 2023.

Fastprisordningen er pekt på som hovedgrepet for næringslivet i strømkrisen. Det er ikke gitt at endringer i grunnrentebeskatningen er nok for å sikre et tilbud av fastprisavtaler med et akseptabelt prisnivå for næringslivet. Årsaken er de svært høye markedsprisene på strøm og usikkerheten i markedet. I et oppslag på NRK 21. september sier Energi Norge-direktør Knut Kroepelien følgende: «Fastpris vil ikke løse behovet til bedriftene i Norge fra 1. januar. Til det er usikkerheten for stor med krigen i Ukraina og veldig lite vann i magasinene.» Det står i sterk kontrast til beskjeden fra Næringsministeren som viser til at fastprisavtaler er det viktigste grepet fra Regjeringen for å redusere strømkostnadene og som forventer at kraftselskapene leverer på dette. Effekten av den ulike virkelighetsoppfatningen i Regjeringen og hos kraftselskapene gir stor usikkerhet i næringslivet og risiko for tap av arbeidsplasser.

Ordningen mangler mekanismer som sikrer at markedet faktisk leverer på det næringslivet trenger nå. Tett politisk oppfølging som gjør at næringslivet faktisk får forutsigbare og levelige strømkostnader raskt, er helt avgjørende.

Leverandørindustrien er basert på store investeringer, hvor strøm har vært et norsk konkurransefortrinn hittil. Rammebetingelser knyttet til kraft som gjør at det velges å investere i leverandørindustri i Norge, er avgjørende.

Bedriftene trenger først og fremst forutsigbarhet og like konkurransevilkår. Støtte og lån er ikke bærekraftige over tid, og forutsigbare rammebetingelser er et politisk ansvar. Stortinget bør allerede nå be Regjeringen sikre ordninger også for større bedrifter som kan tre i kraft fra 1. januar 2023.

Det må tas et tydelig politisk grep nå som gjør at strømkostnadene blir til å leve med for bedriftene.

Kun et bredt forlik på Stortinget kan gi forutsigbarhet og retning i en krisetid. Vi ber alle partier utvise ansvar for å få til rammebetingelser som berger bedriftene og arbeidsplassene gjennom krisen.