Tekst av Lars Sandved Dalen, seniorrådgiver i NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi).

Første gang jeg møter Ola Stedje Hanserud kommer han kjørende i en sølvgrå Skoda Octavia stasjonsvogn med henger. Kobberrød Fjellreven anorakk, gråbrun høyhalset ullgenser med glidelås helt opp, kortklipt hår, litt skjegg, rolige øyne og mye smilerynker. Ola er fra Hallingdal, nærmere bestemt Nesbyen, men høres ut som Odd Nordstoga når han snakker (synes jeg, da). Det er tidlig i oktober, og vi skal på fyllinga og plukke plank.

Ola hadde avtalt med han som kjører gravemaskinen på gjenvinningsstasjonen; det var helt ok at vi kom og plukket materialer. Maskinføreren skulle gjøre klart, legge frem paller og dørkarmer og sånt – litt avhengig av hva som hadde kommet inn den siste uka. Ola hadde forklart ham hva det var til; et mikrohus.

Og ikke et hvilket som helst mikrohus. Mest mulig av interiøret skal være brukt, og for eksempel kjøpt på Finn; gulv, tak og vegger skal bygges med resirkulerte materialer – slike du finner på fyllinga.

Vel inne på gjenvinningsstasjonen kjenner jeg meg liten. Lastebillass med paller kjøres frem på den store asfaltplassen, tømmes og trevirket sorteres av vår mann, maskinføreren. Den vesle timen vi er innom kommer tre–fire ladninger med paller og annet, nærmest ubrukt, treverk, som så helles ut på asfalten, skyfles sammen i hauger og, ja, som sannsynligvis ikke blir brukt om igjen, men går direkte til brensel.

Vi plukker ut og samler sammen de mest kurante plankene. Noen store to-tom-fire og noe tre-tom-seks som kanskje kan bli en del av fundamentet til mikrohuset, noen plater som kan bli til vegger eller som underlag til gulv. Ikke store fangsten, men en god start. Ferden mot et ferdig mikrohus av resirkulerte materialer har begynt.

Gjenbruk av bygningsmaterialer

Hvert år hogges det rundt ti millioner kubikkmeter tømmer i Norge. Hogstmaskinene sorterer ut de beste tømmerstokkene til sagtømmer. Trærne felles, barkes, sages, skjæres og høvles til nye planker, takstoler og stendere, til stadig flere nye hus og hytter og kjøkken­inn­red­ninger. Den nest beste kvaliteten av tømmerstokker går som massevirke til treforedlingsindustrien, slik som Norske Skog Saugbrugs papirfabrikk i Halden og Borregaard i Sarpsborg. Den dårligste tømmerkvaliteten – tømmer som kanskje også er angrepet av sopper, slik som rotråte – blir til energivirke i form av ved, flis og pellets, som så benyttes i oppvarming av hus, skoler og kontorbygg. Restene fra sagbruk og papirfabrikker, slik som bark og høvelspon, benyttes i dag til oppvarming og til sponplater.

Ola Stedje Hanserud. Foto: Lars Sandved Dalen/NIBIO

Ideelt sett burde trevirke av tømmer inngått i varige produkter i bygninger med lang levetid. På den måten lagres karbonet lenge. Og ikke som nå, hvor mye går til engangsprodukter, slik som paller og emballasje, eller bare får noen få år i bygningskroppen før de blir returnert til gjenvinningsstasjonene og deretter brent i et forbrenningsanlegg.

For det er mye plank som pælmes. Under en tredel av avfallet på norske gjenvinningsstasjoner tømmes i containere merket treavfall. I 2020 gikk 18 prosent av treavfallet vårt til material­gjenvinning, noe som økte til 27 prosent i 2021.

– Trevirke er en stadig økende fraksjon hos oss, sier skiftleder Thomas Dunker ved Follo RENs gjenvinningsstasjon på Bølstad i Ås.

Dunker forteller at økt byggevirksomhet og oppussing har gjort at nettopp trevirke er en av de aller største avfallsfraksjonene.

– Trevirke utgjør et sted mellom 30 og 40 prosent av alt avfallet vi får inn, så det blir en enorm mengde i løpet av et år, sier skiftlederen.

Mye av trevirket som samles inn går til energigjenvinning, og noe blir sendt til utenlandet.

– I dag går rundt 70-80 prosent av treavfallet vårt til energi, sier Lone Ross, forskningssjef ved NIBIO og prosjektleder for CircWOOD .

Målet med norsk avfallspolitikk er å få til mer materialgjenvinning, og i CircWOOD-prosjektet skal forskerne undersøke nærmere hvor mye returtre som kan komme bedre til nytte i fremtiden.

– Målet er å sørge for at mer av treavfallet kan gjenbrukes i nye produkter, sier Ross.

I perioden 2013-2030 økte mengden treavfall fra byggenæringen til nærmere 200 000 tonn per år. Når det gjelder treavfall, så blir en tredel generert av byggenæringen, mens resten kommer fra private husholdninger, servicenæring og industri.

– Det ideelle hadde vært om mye mer ble gjenvunnet, men høye kostnader, mangel på teknologi og begrensinger i regelverket hindrer mer ombruk og gjenvinning av bygningskomponenter og avfallsfraksjoner, sier forskningssjefen.

Mer matolje i maskineriet

Med doktorgrad i industriell økologi fra NTNU, og fast jobb som forsker på NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, har mikrohusbygger Ola Stedje Hanserud lenge vært kjent med hvordan samfunnet vårt påvirker miljøet og naturressursene. Forskningen hans kretset rundt hvordan vi mennesker påvirker miljøet gjennom matsystemet – fra åker via tallerken til håndtering av matavfall og avløpsvann og resirkulering tilbake til åkeren igjen.

– Me treng ein meir sirkulær økonomi rundt korleis me bur, produsera og konsumera.

For all kunnskapen forplikter, og Ola ønsker å yte sin skjerv.

– Eg vil heller være ei dråpe matolje i det maskineriet enn eit sandkorn. Eg har lyst til å omsette ord til handling, og eg trur eg blir eit lykkelegare menneske av det.

I løpet av det neste året skjer det mye i Olas liv. Han forlater forskningen, selger leiligheten på Ås og kvitter seg med overflødige eiendeler, blir øko-gründer og daglig leder i oppstartfirmaet EcoDo, mottar stipend for å skrive bok om hvordan bygge mikrohus – og så begynner han selv å bygge – mikrohus på henger.

Håndlagd vedovn og spesialtilpasset interiør

Det er januar, vinter, og ute på en snøfylt og islagt vei foran gården Hoxmark i Ås kommune, sør for Oslo, står et ferdig mikrohus – Ola Stedje Hanseruds nye hjem – montert på henger, klar for transport. Over ett år har gått siden vi var på fyllinga sammen. Sakte og sikkert har skjelettet av mikrohuset blitt kledd, isolert og innredet. Mye av interiøret er på plass. Fasaden ferdig montert.

Denne gangen har Ola fått med seg NIBIOs treteknolog og soppekspert Lone Ross på befaring. Hun skal undersøke fuktforholdene i mikrohuset.

– Oi, du har fått bad! Det har skjedd masse nå, Ola. Du har jobba fælt, sier Lone.

– Det har blitt ein del daga og tima her inne, det har det. Det er moro når det begynner å ta form og eg ser at det er her eg skal bu, svarer Ola.

Foto: Lars Sandved Dalen/NIBIO

Han er relativt rolig når det gjelder fuktproblematikken.

– Eg ser at det sug inn ein del fukt i endeveden. Men eg trur ikkje eg gjer noko meir med det før til våren, når det får turka ordentlig opp.

Lone og Ola inspiserer yterkledningen. Det røde, utvendige panelet, som er skråstilt, er hentet fra en hundre år gammel rivningsklar låve i Kviteseid.

Taket er fint, med forseggjorte beslag, vinduene av ulik alder, bredde og høyde, for alt er kjøpt på Finn. Inne er det hems til soverom, bokhylle, bad med dusjhjørne og vifte, kjøkkenbenk, utslagsvask og induksjonstopp med to plater; stekeovn på motsatt vegg i lag med kjøleskap. Gulv­plata foran den vesle håndlagde vedovnen er hentet fra peisen hjemme på Nesbyen, og det fyres med femten centimeter knøtteved.

Det hele er lite og fint, søtt og røft.

Selv sikringsskapet er i miniatyr. I det hele tatt – kontrasten mellom Ola Stedje Hanseruds 1,86 på strømpelesten og alt det lille og trange er slående. Hvordan bevege seg rundt uten å ramme kanter og tak?

– Ser du den der?

Ola peker mot et rødt sår ved tinningen.

– Eg begynner å bli kjent med den kanten ved veggen som stikk ned når eg går ned frå hemsen. Eit par omganga te så trur eg at eg sikkert har lært, å bli kjent med den riktige bøygen.

Ifølge Direktoratet for byggkvalitet er et mikrohus en frittliggende bolig på inntil 30 kvadratmeter. Utfordringen inne blir dermed å finne plass, slik at dører og skuffer åpner og lukker uten å komme i veien for hverandre. Ola planla mikrohuset i 3D, for å kunne forestille seg hvordan det kom til å bli. Blir det nok plass opp under taket til å sitte i senga, for eksempel?

– Eg har blant anna sittet mot ein vegg og prøvd å måle min eigen høgde i frå rumpa og opp for å se om eg kan sitte i senga, sånne ting. Så man må berre prøve seg fram.

– Og så er det treningsbjelken.

Som lidenskapelig fjellklatrer har han egen tverrbjelke oppunder stuetaket der fingertreningen kan foregå ufortrødent.

– Det var ein ting eg var heilt sikker på i fra starten. Det måtte eg bare ha med – eit eller anna klatreaktig. Så da ble det to-tom-seks. Det er vel den mest solide planken i heile huset.

– Der skal eg henge og dingle – i fingerbrettet.

Ola demonstrerer. Han løfter seg opp. Men det er akkurat som om han ikke bruker krefter i det hele tatt – at det kun er skjelettet som beveger kroppen helt ubesværet opp – og det smilende ansiktet dukker opp over klatrebjelken.

Kommer i klem med kloakk og kommune

Mange ville kanskje tenke at den største hindringen på veien mot mikrohus ville vært banken. Å få lån med sikkerhet i et lite hus, ja, nærmest en brakke på en henger – og uten egentlig å eie grunnen huset står på – er nok en utfordring. Men i Olas tilfelle er det et helt annet vesen som stikker kjepper i hjulene. Kommunale avløpsregler – eller rettere sagt, manglende regler tilpasset midlertidige små boliger som mikrohus – er en stor utfordring.

De fleste mikrohus har et toalett som ikke bruker vann, og toalettet genererer dermed heller ikke avløpsvann, det som betegnes som svartvann. Gråvann, avløpsvannet fra dusj og oppvask produserer et mikrohus relativt lite av. Hvordan kan kommunen legge til rette for midlertidige løsninger for noe som vanligvis har vært bestandig og varig – og ment å stå stille lenge på samme sted? Olas hus har kompost–do med lagring og kompostering i lukket bygning ute – og det lille av gråvann går ut i bakken. Uten håndtering av gråvannet får imidlertid ikke Ola brukstillatelse. Og det er her hunden ligger begravet – hvordan skal man som mikrohuseier tolke reglene og lovene? En streng tolkning blir veldig dyrt; å drite i det hele – som enkelte kanskje gjør – gir dårlig samvittighet.

– Ein løsning er å stå ulovleg, men det er ikkje nokon behageleg situasjon å være i. Og kanskje forsvinn det lenger og lenger bak i bevisstheten? Akkurat nå vil eg gjerne gjøre det på ein ordentleg måte.

Får egen plass til hus på platting

Etter finansiering, bygging, vann og avløp er neste utfordring selve transporten av mikrohuset. Ola har planlagt flytting fra byggeplassen på Ås til tettstedet Skedsmokorset i nærheten av Lillestrøm, litt nord for Oslo. En egen sjåfør, spesialisert på transport av mikrohus, kommer om bare få dager – og reglene er strenge for hvor mye en henger kan bære og tilhengerfestet tåle. Vekten av hus og henger skal ikke overstige 3500 kilo.

– Eg hadde tenkt å legge parkett inne også, før det ble frakta opp, men sjåføren ville ha minst mulig vekt. Det er antageleg allereie over den grensa.

Men hvordan finner man et sted å sette opp mikrohuset sitt?

Ola fant sitt nye hjem gjennom nettsidene til Debio – organisasjonen som kontrollerer og godkjenner økologiske bondegårder i Norge. Gården Brånås Søndre har spesialisert seg på økologiske grønnsaker og jordbær i tunnel, andelslandbruk og frittgående gris; varene selges på Bondens marked i Vika i Oslo. På Facebook skriver de: «Vårt mål er god dyrevelferd og rene råvarer dyrket på en måte som styrker både helsa vår, det lokale naturmangfoldet og matjorda på gården – slik at den kan gi rike avlinger også i fremtiden.»

– Det er veldig fint. Trivelege folk, og så hadde dei ein platting, ein flekk som kunne passe til eit mikrohus.

Oppå Brånåsen står det mikrohus

En solfylt morgen i april reiser jeg med Ruters syregrønne rute 400 fra Oslo bussterminal til Skedsmokorset for å besøke Ola i hans nye mikrohushjem. Medbrakt: to solskinnsboller til kaffen.

Sist vi snakket sammen var det vinter og huset skulle fraktes på henger fra Ås og hit.

– Da var jo spenninga om vekta var under eller over lovleg grense. Og så tok me den jo på ei vegvekt, og då låg den jo under – så det var jo ein stor lettelse – bokstaveleg talt, he-he.

Foto: Lars Sandved Dalen/NIBIO

– No ligg den nok over. Men no skal den stå stille, så det har ingenting å si.

Vel oppe på selve Brånåsen runder vi en rød driftsbygning der grunneieren leier ut lokaler til lokale firma; boligstyling, vaktmestertjenester, hundetrening. Videre langs veien: en stall, en hesteklubb og jordbær i tunnel. Og der ser jeg dét, mikrohuset; fint plassert i en lund av bjørk og lønn. Utsynet er vidt, fra soloppgang til solnedgang; det er nærmest 360 graders utsikt. Rett vis-a-vis, et lite jorde der frilandsgrisene på gården til sommeren skal gå. En mann i minigraver planerer langs veien. Frost og tele gjorde bakken så mjuk at huset holdt på å velte i møte med Romeriksvåren.

– Her blir det litt jobb utover. Eg har lurt på å kanskje få kjørt på med noe pukk i innkjørselen. For eg drar med meg sand på veg inn, selv om eg prøver å banke av meg så godt eg kan.

Jeg tar av meg skoene på trammen og trår direkte inn i kjøkkenkontorstua. Til venstre oppunder taket, klatrebjelken, påmontert klatrebrett til trening av fingerstyrke. Vi har frem til klokken tolv. Da har Ola avtalt lunsjklatring med en venninne.

– Det er berre ti minutter herfra. Eit sted som heter Hvalsberget. Det er et nybegynnerfelt – og det er helt ok. Eg tenkte å runde det feltet i sommar. Eg må klare alle rutene der. Når det er så nærme så må ein jo bare sette sånne mål.

– Hva det var som fikk deg til å ville flytte inn i et mikrohus?

– Eg syns ideen er veldig forlokkande; det å klare seg på mindre areal. På ein måte ta mindre plass her i verden. Eg har òg følt på at eg har hatt altfor mange ting. Det å flytte inn på eit sånt areal tvinga ein jo til å måtte kvitte seg med masse. Så den prosessen har eg likt veldig godt.

– Det har òg vøre sånn at eg opp gjennom, og gjennom studiene på Ås og på NTNU, har fått ein aukt bevissthet rundt ressursbruk. Og så har eg sett meir og meir at eg har lyst te å vera ein del av ein bevegelse med større bevissheit rundt kå ein eig og forbruka tå ting i den her verden her. At me tilnærme oss det på ein anna måte.

– Og då må eg starta med meg sjøl. Då kan eg ikkje gå rundt og syns om alle andre, og så ikkje gjøre noko med det her.

– Noko ta're tidlegaste minne eg har om ein miljøbevisstheit eller ein økobevisstheit, var ting eg såg på TV – med regnskogen i Amazonas og den nedhoggingen, den flatehogsten, som eg syns var heilt villt, og på ein måte feil.

– Så det har nok kømme gradvis. Og det er sjølforsterkande. Altså, du les meir om det, du lærer meir om det, du ser at det her er faktisk viktigare enn eg nokon gång har trudd.

– Og med kunnskap så kjem på ein måte ein slags følelse tå at du er forplikta te å gjøre noe.

– Ikkje det at eg føle at det her er eit stor offer, eller at det her er ein sånn derre 'No tar eg ein for laget', liksom, ved å bu her. Eg har jo lyst til å bu sånn òg. Så det er ikkje sånn at eg sitt her og er bitter for at: 'Nå må eg leve sånn, og alle andre kan liksom slå ut håret'. Det er det på ingen måte.

– Eg trur heller at eg kjem til å trivast veldig godt her, og i hvert fall når det uteområdet her begynner å bli litt grønnare.

– Eg har litt meir kaffi, vil du ha?

Jeg reiser meg opp fra brinken i stua, strekker ut armen med koppen over kontoret mot Ola som nå sitter på kjøkkenet. Lukten av varm kaffe og lyden når den helles. Jeg nikker mot de to siste bitene av solkinnsbollen.

Jeg spør hvordan han ser for seg framtida.

– Eg har jo ein stund tenkt at eg har lyst på eit småbruk, etter kvart. Som veldig mange andre som sit og drømmer om dét. Og da er det jo ein mulighet å kanskje ta med seg det huset her, da, og kanskje bruke som eit gjestehus eller leier ut. Det er ein muligheit.

– Eg likar godt den der tuntanken. Det er jo ein gammal norsk boligform, som me har mista litt. Det at ein bur fleire rundt eit tun og har felles, ja, at ein deler på nokon ting og ein har eit felles bryggerhus, at ein har eit slags fellesskap.

– Så det er noko eg kanskje har lyst til å utforske. Og før eg blir for gamal til det. Så eg ser jo på det huset her som litt midlertidig for min del. Men kven veit? Kanskje blir det lengre enn det eg trur? Det er ikkje så godt å si.

Klokken er tolv. Intervjuet er ferdig. I enden av grusveien i bånn av Brånåsen sitter venninnen Hilde i en mørkegrønn Nissan Leaf og venter. Sammen skal de ut i det fine vårværet for å utforske fjellveggen Hvalsberget sammen. Jeg blir med for å fotografere Ola i fjellveggen. Det er imponerende å se ham smyge seg langs granitten mens han sikrer ruta med tau og karabinkroker. Akkurat dét utstyret er nok ikke kjøpt på Finn, tenker jeg i det jeg går ut av den snøfylte skyggen av Hvalsberget og inn i vårsola igjen og bort til bussholdeplassen på den andre siden av riksveien.