– På et seminar hos Statsbygg tidligere i høst, spurte jeg forsamlingen direkte om det er greit at det kun er en litt rar gjeng fra Bergen som jobber med oppsirkulering av byggmaterialer – eller om det er noen flere som kjenner at de bør være med?

Fredrik Barth føler seg litt ensom iblant, som når han som daglig leder i Vill Arkitektur vil satse mer offensivt i omstillingen til sirkulær økonomi, i en næring som trives best i et trygt forsvar av velprøvde løsninger og i minst mulig grad risikable byggeprosjekter.

Eller når Barth snakker til folk i næringen, som bare reiser seg og går. Som da han ivret for gjenbruk på Citykonferansen, noen år før pandemien. Det var drøyt 700 i salen da Barth startet, og knapt 100 der da han var ferdig med å prate om «det å ta vare på ting».

– Poenget med Vill er å realisere det alle den gang vi startet bare snakket om at vi burde gjøre. Vi trenger fortsatt miljøer som ikke bare snakker om bærekraft, men som både lever for, og faktisk gjør det – på godt og vondt.

Oppsirkulerer tre og stål

Nå har «blomsten gått ut av sølepyttene», som DumDum Boys formulerte det. Barth «lever i en drøm», «en vill en». Vill er et kollektiv, med flere ulike selskaper.

– En kompisgjeng startet Vill for drøyt fem år siden, etter å ha lest om nok et oppkjøp blant arkitekturkontorene. De sa at oppkjøpet var «sunt for byggenæringen», men det er ikke sant. Det er ikke sunt i det hele tatt. Arkitektur-Norge blir mer og mer likt. Det bygges mer og mer likt. Boligene ser likere ut, og løsningene blir stadig likere.

– Så skal jeg legge til at jeg kanskje er litt ekstra utålmodig. Da vi sto på trappene med gjenbruk, og vi snakket om å få til disse tingene i denne næringen, så syntes jeg ganske enkelt at ting gikk for sakte. Jeg ville gjøre ting raskere, og jeg ville gjøre dem selv.

Barth er i ferd med å snakke seg varm. Han ironiserer over at det er blitt akseptert i næringen at sånn omtrent 90 prosent av alle bygg i tiårene fremover allerede er bygget. Vi vet det går den veien, og det er det ingen stor debatt om. Men;

– I den grad vi diskuterer det, gjelder det som regel andre prosjekter. Alle er altså enige om å ta vare på og bygge om eldre bygg, «men kanskje ikke akkurat i dette prosjektet».

Plutselig blir det bråk på kontoret, og folk tar av i bakgrunnen. I den grad noen bruker innestemme i Bergen, gjelder det ikke i Vill-huset på Nikolaikirkeallmenningen denne fredagsettermiddagen. Barth unnskylder seg, og spør dem hva som skjer.

– Vi har nettopp fått beskjed om at vi får innovasjonsmidler til å lage flere gjenbruksmaterialer til byggenæringen. Nå blir det champagne!

Sjøslaget fortsetter i bakgrunnen. Selskapet Vill Opp har fått to millioner kroner i innovasjonsmidler. De oppsirkulerer kapp fra takstolprodusenten Are Treindustrier, som ligger kun noen få minutter unna fabrikken i Sogn. Produktet de lager er kubbegulv, som de ruller ut i byggebransjen.

– Det er et fint gulv, med lavt klimagassavtrykk. Produksjonsmetoden gjør at det også er billigere enn om du kjøper et «nytt» kubbegulv. Denne produksjonen vant vi DOGA-merket for i fjor. Dette er en innovasjon som tar oss et nytt sted, og forandrer samtalen. Dette er et produkt som er gunstig på pris, klimamessig svært gunstig – og det kommer dessuten med en historie om fornuftig gjenbruk, forklarer Barth.

– Vi har to slike selskaper. Det andre – Nordic Circles – oppsirkulerer maritimt metall fra skip og oljeplattformer. Vi demonterer delene, dytter metallplatene inn i fabrikker på vestlandet, og lager byggevareprodukter. Det er noen segmenter som helt dramatisk reduserer klimagasser. Dette er koblet til de tunge materialkategoriene våre, som stål og betong. Nå har vi altså fått til utvikling av oppsirkulert stål, basert på gjenbruk.

Trenger flere byggematerialer

– I Norge er de tekniske kravene ganske strenge når det gjelder energibruk. Klimagassutslipp koblet til energibruk i byggebransjen er derfor ganske lave, sammenlignet med mange andre land. Det gjør at materialbruk er den suverent største kilden til klimagassutslipp i den norske byggenæringen. Kuttene må altså komme på dette området. Utfordringen er at det ikke finnes nok materialer vi kan bruke. Gjenbruk er i praksis vanskelig å få til, for eksempel å finne 1000 vinduer av ypperste kvalitet til et nytt prosjekt. Det er ikke umulig, men det er vanskelig, og det er tungvint.

Fredrik Barth. Foto: Erik Burås for Fremtidens Byggenæring

– Her på Vestlandet har vi valgt en litt annen vei. Vi kaller det oppsirkulering. Det betyr at vi produserer nye byggevarer industrielt, basert på avfall. I stedet for å jakte på brukte ferdigvare-produkter, lager vi våre egne. Med industrialisering av denne produksjonen, blir vi avhengige av helt andre næringer. Blant eksemplene finner vi shipping, verft og oljenæringen. Der henter vi metall. Kompleksiteten øker, og dette er én av utfordringene med sirkulær økonomien. Markedet er veldig gode på linjære prosesser, og global frihandel. Vi er imidlertid skikkelig utrent på andre prosesser, som til slutt også kan bidra til bedre bygg, konkluderer Barth.

– I dag er det så få som lager denne type materialer at vi har større utfordringer med å sikre jevn og sikker tilgang til avfallsmaterialet vi trenger, enn etterspørsel i markedet. Vi selger absolutt alt vi kan produsere. Vi kunne hatt bestillinger på både 10- og 100-gangeren, dersom vi hadde hatt råvarer til det. Byggmarkedet har forstått at dette er riktig vei å gå, og aktørene absorberer alt vi klarer å produsere.

– Byggenæringen trenger noe slikt som 2000 nye byggevarer som dette. Nå har vi laget syv produkter. Det er et fantastisk selskap i Oslo som heter Høine, som oppsirkulerer murstein. Da har vi totalt åtte slike produkter. Det er hva vi har i dag, så vidt jeg vet. Vi håper altså at andre har sånn sirka 1992 oppsirkulerte produkter liggende i idéskuffen. Med andre ord; vi trenger mange flere selskaper med gode idéer.

– Er du sett på som en raring i næringen? Er du en gærning, en vill en?

– Nei, egentlig ikke. Vår kundekrets tyder på at vi ikke er spesielt rare eller vanskelig å ha med å gjøre. Vi jobber for kunder som Statsbygg, Obos, Skanska, DnB Næring, EGD Property, NCC Property Development og Vestlandets største boligbyggelag – BOB. Så ting tyder på at vi ikke er skrullinger. Det handler mer om at dette er veien næringen vet at vi er nødt til å gå, og derfor samarbeider de med oss. Vi forsøker å bidra i de mer bransjeflyttende prosjektene, fordi vi tror det er der vi kommer mest til nytte.

Fredrik Barth. Foto: Erik Burås for Fremtidens Byggenæring

– Blant byggherrer blir kostnadene ofte skjøvet frem, som en grunn til å si nei til prosjekter der løsningene kommer med litt mer risiko. Dette er trist, fordi de løsningene vi kommer med ikke er dyrere. Næringen er dårlig på å håndtere usikkerhet, særlig på norske modeller – der risikoreduksjon er en av de viktigste faktorene. Byggherrene vil ofte heller ha det litt dyrere, men sikkert. Det er mindre vanlig å skrape i kostnadene, men med høy usikkerhet. Sånn er det med innovasjon. Det er en usikkerhet, før en ny løsning i et innovasjonsprosjekt er laget, sertifisert og godkjent. Det passer ofte veldig dårlig med en utbyggingsøkonomi på prosjekt, forklarer Barth.

– Flere av de store aktørene, som Obos, har vært tydelige på at dersom vi klarer å få frem produktene, vil de kjøpe absolutt alt vi kan produsere. Vi skulle ønske at flere ville være med, også på utviklingsløpet. Mange aktører i byggenæringen er veldig positive og entusiastiske. Ofte blir de fremstilt som konservative gamlinger, men det er ikke egentlig slik. Næringen er fin den, men jeg skulle ønske at flere var rigget for innovasjon.

Venter enorme omveltninger

Barth ikke bare ønsker å flytte målstengene i byggenæringen. Han mener det vil skje uansett, i en økonomisk og samfunnsmessig skala som får mye større ringvirknnger enn den gang dampmaskinen stemplet oss inn i den industrialiserte verden.

– Vi har i lang tid levd i en global, kapitalistisk verden, hvor alt er optimalisert for å produsere billig, effektivt og linjært. Overgangen til sirkulære prosesser krever derfor temmelig mye, av svært mange. Det krever endringer i alt, fra tegneprogrammer arkitekter bruker, prosesser for riving og bygging blant entreprenører, hvordan bestillere gjør ting. Samtidig er det er alltid enklest å gjøre ting slik vi «alltid» har gjort det.

– Den menneskelige forandringen er kanskje den største utfordringen. Det er lett å skylde på systemene, byggenæringen eller politikere. Men der det oftest stopper opp, er i de situasjonene hvor vi sliter med å få arbeidsdagen til å gå opp. Da er det lett å bestemme seg for å gjøre ting slik vi gjorde det sist, «bare én gang til».

– Den mentaliteten er ikke bare reaksjonær og lite miljøvennlig; den er også direkte skadelig for de fleste aktører i denne og de fleste andre næringer. Ser vi på hva som skjedde etter den industrielle revolusjonen – for eksempel blant de som fortsatte med seilskuter, mens dampskipene skled ut av verftene – så er det mange som mener at de enorme omveltningene som skjedde dengang ikke er rare greiene, målt mot hva som skjer av endringer og omveltninger akkurat nå, og i tiårene fremover.

– Omstillingen til sirkulær økonomien, som er tvingende nødvendig med tanke på klima og miljø, vil få langt større konsekvenser enn hva dampmaskinen i sin tid påførte oss.

Vil ha mer skjønn

– Fremover handler det om å åpne for at skjønn iblant er godt nok, også i teknisk forskrift. Hvis du har nye mursteiner, så holder det at en inspektør tar ut én murstein, knekker den i to, og konstaterer at den er av god nok kvalitet. Da antar vi at de andre en million mursteiner holder samme kvalitet. Et slikt testregime fungerer ikke for gjenbruk. Du kan ikke vite om to vinduer fra samme sted, er av samme kvalitet. Det gjør at det må en økt forståelse inn i regelverket, ikke bare hos myndighetene. Det må være en enighet mellom alle partene, inkludert byggherre, arkitekt og rådgivende som har ansvar for teknisk kvalitet. Vi må være enige om hva som er godt nok.

Barth legger til at de har gått opp et slikt regelverk knyttet til oppsirkuleringsprosesser, og fått godkjent nye regelendringer i EU, som åpner for nettopp dette.

– Regelverket bør mykes opp litt, samt at krav til ombruk bør inn i mange av kravspekkene. Det må inn i tekniske krav også, og ikke bare i sertifiserings- eller miljøstyringssystemer. Til slutt er det viktig at stat og kommuner går foran, på bestillersiden. Det er kanskje det aller viktigste. Dessverre er det ofte statlige og kommunale byggerier som henger etter når det gjelder disse tingene.

– Jeg ønsker også at prosjektene blir beregnet på CO2-ekvivalenter, slik at næringen selv kan diskutere hvor kuttene skal tas. Daglig leder i Powerhouse, Rune Stene, mener vi må se på noe han kaller «reduksjonskostnader», altså hvor mye det koster å kutte ett tonn CO2 i et byggeprosjekt. Hvordan ser regnskapet ut om du gjør det med et solcelleanlegg, stål eller isolasjon? Vi må tørre å ta den diskusjonen, for å finne de tiltakene som har størst effekt, for minst mulig penger. Da kan vi tilpasse byggerier etter sted, muligheter og materialer – og så optimalisere prosjekter etter det.

– Hva svarte Statsbygg på din oppfordring – altså om å bli med på oppsirkuleringen?

– Statsbygg tok ansvar. Sammen med Nordic Circles, godkjenner vi nå verdens første bærekonstruksjon i oppsirkulert stål.