Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner mener folk må få muligheten til å velge selv. Valgfrihet handler om respekt for andre.

Forslaget om å treffes på ”kaféri” kommer fra kommunal- og moderniseringsministerminister Jan Tore Sanner. Midt blant folk. I Akersgata. Et anstendig steinkast fra Regjeringskvartalet, omgitt av enkel nøkternhet og bijouteri, med gulvlange vindusflater og panorama ut i travelheten. Vi møtes på Erlik Kaffe, stedet som Petter «Uteligger» Nyquist og åtte rusavhengige driver i samarbeid med stiftelsen Erlik Oslo. Her serveres såkalt kaffe med mening.

– Statsrådenes oppgaver er knyttet til hektisk aktivitet, helt ned til minuttet. Hvordan kjenner du på travelheten?

– Den er der. Men jeg er ganske strukturert som person, og klarer å ha kontroll på dagen og det jeg skal ta stilling til. Men på reisene setter jeg pris på at det legges inn tid og rom for å stoppe opp og snakke med folk. Når jeg kjenner på travelheten, føles den god. Det er fordi jeg liker å ha mye å gjøre. Selv om jeg liker å ta beslutninger og være på farten, har jeg behov for å ta friminutt og tenke og gjøre helt andre ting.

– Stress oppleves når oppgavene vokser over hodet. Så lenge man har opplevelse av mestring, så går det bra. Det jeg ikke liker, er å være dårlig forberedt. Det forventes at jeg er godt forberedt, når statsråden kommer på besøk. Når jeg opplever at jeg burde vært bedre forberedt, får jeg en ekkel følelse. Det skjer ikke ofte, men av og til. Det misliker jeg.

– Beslutningene du tar får stor betydning for folks hverdag. Tenker du over det?

– Ja det gjør jeg. Det er også noe av det som driver meg som politiker, å være med på å skape en bedre hverdag for folk. Løfte de som sliter og skape muligheter for dem, er drivkraften. Jeg har alltid hatt et engasjement som går ut over mitt ansvarsområde, helt fra jeg satt i finanskomitéen. Da var jeg engasjert i menneskerettigheter, blant annet i å hjelpe politiske fanger på Cuba. En av dem slapp fri. Jeg besøkte ham og familien på et asylsenter i Spania. Hans lille datter hadde skrevet dikt til meg for å takke for farens frihet. Det var et stort øyeblikk.

Samtalen er i opptak over 50 sentimenter med bordplate og to kaffe. Aktsomt bivånet av nyslått politisk rådgiver og en diskre fotograf – Erik. Statsråden vil være på fornavn.

«God arkitektur gir gode rammer for folks hverdagsliv.»

- Jan Tore Sanner

Jan Tore har engasjert seg i Stiftelsen Fossum-kollektivet i Østfold, et bo- og behandlingstilbud for unge med et rusmiddelproblem i alderen 15 – 30 år fra hele landet. Det hele startet for seks år siden da stiftelsen fikk hjelp til et skoleprosjekt, og siden besøkes de jevnlig. Han er også engasjert i Fontenehuset, som er et internasjonalt institusjonsnettverk basert på en erfaringsbasert rehabiliteringsmodell for mennesker som sliter med psykiske helseutfordringer.

– Sosialt entreprenørskap betyr mye for deg. Hvorfor?

– Det handler også om mennesker. Det griper meg når jeg ser at det jeg gjør kan bety en forskjell for folk, svarer Jan Tore.

For hans del begynte engasjementet hans innen sosialt entreprenørskap med gatefotballaget til Stabæk, hvor Jan Tore fikk muligheten til å åpne en kamp som Frelsesarmeen arrangerte. Etterpå kom en av fotballspillerne bort til han og så han rett inn i øynene og sa; ”Dette er hva som kan få meg ut av rushelvete”.

– Da tenkte jeg at dette er noe. Etterpå har jeg engasjert meg i gatefotball. Her treffer jeg mennesker som er gitt opp av hjelpeapparatet, som kommer på fotballkamper for å trene, spiller og kjenne på fellesskapet. Noen av disse er i jobb i dag, og flere har kommet seg ut av problemene de hadde. På reisene forsøker vi alltid å legge inn besøk som har med sosialt entreprenørskap å gjøre.

Jan Tore forteller flere historier fra slike møter, og sier at de som klarer å endre seg gjennom slike tiltak får et bedre liv. De som tidligere har hatt en kriminell løpebane og endrer seg bidrar selv samfunnsmessig – ved at de første kommer seg ut av kriminalitet, som koster samfunnet mye, og deretter tilfører samfunnet skatt gjennom arbeid.

– Blir du rørt?

– Ja, jeg synes det er veldig sterkt når jeg ser hva dette betyr for folk. Dette er arrangementer som går utover det som er mine primære ansvarsområder, men som er et privilegium å delta i, fordi det er viktig for meg som person og fordi jeg ønsker å bidra.

– Jeg blir lett engasjert i saker og saksområdet som ligger mitt hjerte nært. Og ønsker å være en døråpner mellom kommunene og sosialt entreprenørskap – at de får kontakt med hverandre. I den forbindelse har jeg bidratt til at det er utarbeidet en veileder for samarbeid mellom kommunen og sosiale entreprenører.

– Har du tanker om hvordan sosialt entreprenørskap kan kanaliseres gjennom byggenæringen?

– Det kan skje på flere måter. Det ene er at både offentlig sektor og byggenæringen må tenke nytt. Det andre er at når næringen skal rekruttere unge folk, så må det legges vekt på det digitale og de må være fremtidsrettet. Denne næringen har som andre også en forpliktelse til å ta sin del av samfunnsansvaret, sier han.

– Finnes det virkemidler som du kan ta i bruk for å stimulere til et slik samarbeid, eller kan det åpnes opp for nye virkemidler?

– Dette er noe som byggenæringen først og fremst selv må ta ansvaret for. Det er mange selskaper innenfor bygg og anlegg som har tatt imot skoleleie ungdommer, som har fått muligheten til å gå på jobb – unge som har fått motivasjon tilbake og har sett verdien av å lære mer.

– Hva tenker du om innovasjon?

– Sosialt entreprenørskap er i aller høyeste grad innovasjon. Derfor er det viktig med et godt samarbeid mellom næringen, kommunene og fylker.

– Byggenæringen står overfor en rivende utvikling innen digitalisering. Dette er en utfordring for de som sliter med lese og skrivevansker, og som berører denne gruppen vi har snakket om.

– Den digitale utviklingen er tosidig. Den bidrar også til at hverdagen blir enklere. Skolene bruker i dag digitale verktøy som hjelper denne gruppen. Samtidig kan dette være en vei for ungdom som ser at de kan bruke deres opparbeidete kompetanse på for eksempel dataspill i skolehverdagen, og på arbeidsplassen senere. Det kan også være et egnet verktøy for å få mer kunnskap.

– Et skritt tilbake: Hvorfor ble du politiker?

– Det skyldes mange ting, sier han.

Jan Tore forteller at den politiske gnisten ble formet og lå latent siden han som liten gutt jevnlig besøkte det tidligere Øst-Europa. Hans far, professor og kreftforsker Nils Tore Sanner, jobbet og bodde i Ungarn en periode. Selv bodde Jan Tore der et halvt år, som sjuåring.

Han minnes at Berlinmuren, som delte Europa i to, avfødte tanker som ytret undring og krevde svar – som hvorfor det var lys på en siden, mens den andre siden av muren lå i mørke? Hvorfor menn i uniform stod i tårn og bak piggtråd med kikkert og maskingevær? Kontrasten mellom frihet og diktatur vakte bestyrtelse i hans barnesinn, langt fra sfæren han kjente fra oppveksten på Nadderud i Bærum. Der vokste han opp sammen med bror, far og barnevernspedagog og politikermamma Ninja Sanner. Også hun for Høyre.

– Jeg tenkte ikke politikk den gang, men det skapte forståelse, forteller Jan Tore. Siden barneskolen abonnerte han på magasiner om dissidenter i Øst, som også bidro til at han gradvis ble opptatt av menneskerettigheter. Jan Tore var også på skoletur i videregående til gamle Sovjetunionen.

«Staten må forholde seg til egne retningslinjer. Vi følger nå opp de andre departementene.»

- Jan Tore Sanner

Han forteller at da han som ungdomsskoleelev hørte om Arbeiderpartiets motstand mot karakterer i skolen, tok han partipolitisk fyr. Denne hendelsen ble den utløsende faktor til at han oppsøkte valgkampstandene til de ulike partiene som var i valgkamp, og stilte spørsmål. Det ble Høyre. Men det hadde ulmet lenge. Allerede som 12 åring gråt han av skuffelse da Odvar Nordli fikk fortsette som statsminister fordi SV-Hanna (Kvanmo) berget sitt stortingsmandatet med et nødskrik. På bekostning av Høyre. Dette var i 1977. Seks år senere ble Jan Tore Sanner varamedlem av Bærum kommunestyre. Da var han i gang.

Sanner har ledet Unge Høyre og sittet i Høyres sentralstyre og arbeidsutvalg. I 1993 ble han stortingsrepresentant på eget mandat. Siden ble det medlemskap i Stortingets kirke-, utdannelses- og forskningskomité, Stortingets energi- og miljøkomité, dets finanskomité og valgkomité, og Stortingets utvidede utenrikskomité. Han har vært Høyres parlamentariske nestleder siden 2001, vært partiets finanspolitiske talsmann og ledet programkomiteen som la frem forslag til Høyres valgprogram for stortingsperioden 2005–2009, og nestleder i Høyre siden 2004. Nå har Jan Tore vært kommunal- og moderniseringsminister siden 2013.

– Ideologi. Hvor mye betyr det for deg?

– De grunnleggende verdiene i Høyre betyr mye for meg, sier Jan Tore som i dag er leder for Høyres komite som skal utarbeide Høyres prinsipper for de neste 10 årene.

– Disse verdiene handler om tillit til, og tro på, enkeltmennesket, men også enkeltmenneskes behov for å være del av ulike fellesskap. Hele vårt samfunn er bygget på tillit og åpenhet, med korte avstander mellom velgerne og politikere, mellom de gode ideene og mulighetene til å gjennomføre disse, og flate strukturer. Tillit og tro handler om ansvar, der balansen mellom individ og samfunn blir viktig. Jo mer ansvar det offentlige påtar seg, desto mer ansvar tar man fra den enkelte og familiene. Jeg mener det er viktig at et lokalsamfunn legger til rette for frivillighet, at det finnes tilbud utenfor det offentliges sfære.

– Dette styrer måten du utøver politikk på?

– Ja, det gjør det. Dette ligger som et grunnleggende premiss i det jeg tenker og gjør. Jeg spør meg alltid om dette er en offentlig oppgave, eller noe som frivilligheten og det enkelte familiemedlemmet kan gjøre. Valgfrihet handler om respekt for andre, at vi får mulighet til å foreta valgene selv.

– Til sammenlikning, når venstresiden snakker om valgfrihet snakker de om kommersielle aktører og velferdsprofittører. For meg handler det konkret om at min mor selv skal kunne velge hvem som skal komme inn i hennes hjem, for å hjelpe til med hennes behov. En tilfeldig person fra kommunen, eller noen hun selv kan velge fra et privat selskap eller andre. Slik mener jeg at folk bør behandles, med respekt.

– Ser du at det kommersielle kan virke forstyrrende i denne balansen?

– Det må være en balanse mellom det private og offentlige. Venstresiden hever en moralsk pekefinger mot personer som ønsker å skape bedre tilbud. Men veldig mange som jobber privat innen helse- og omsorgssektoren, er voksne damer som har erfaring fra kommunal eldreomsorg gjennom tiår. De har vært godt fornøyd med det, men så har de utviklet en idé om å gjøre dette litt annerledes, og i privat regi. Mange av disse starter med to tomme hender, ikke med stor fallskjerm. For meg er de velferdsinnovatører, ikke velferdsprofitører. Så vet jo alle at det er noen ytterst få private som utnytter dette negativt. Men den store bredden av private tjenester drives av mennesker med engasjement og tro på at de kan skape bedre tjenester for folk.

– Kan det være noen koblinger mellom barndommens opplevelser i Øst her?

(Humring) – Nei, det tror jeg ikke – og slett ikke noe traume (latter).

– Men jeg er helt sikker på at erfaringene gav en bevissthet. Fordi jeg så kontrasten som var veldig stor.

– Du har fått mange utmerkelser, blant annet dysleksiprisen. Er det fordi…?

– Nei, jeg er ikke dyslektiker. Men jeg husker godt at jeg noen ganger fikk kjeft av læreren på grunn av forferdelig mye feil. (Humring). Prisen fikk jeg da jeg satt i utdanningskomiteen, fordi jeg hadde, og har, et engasjement for at alle skal kunne lære å lese, skrive og regne, at ikke elever med lese- og skrivevansker faller fra.

– Jeg har tatt dette et skritt videre med et klart språk, som også handler om å ha respekt for folk. Det finnes ikke noe mer frustrerende enn å få brev man ikke skjønner noe av. Da kan man fort føle seg dum. Men det er de som skriver brev som folk ikke forstår som er dumme.

Det Jan Tore sikter til, er at én av tre nordmenn har utfordringer med å forstå hva som står i offentlige dokumenter. Derfor utvidet han Statens klarspråkarbeid til også å omfatte kommunal sektor. Departementet har forsiktig anslått at dårlig språk koster staten 300 millioner kroner i året. Nå har han fått på plass en avtale med Universitetet i Oslo slik at morgendagens jurister ikke bare skal kunne loven, men også skrive klart og tydelige så folk forstår.

– Bygg- og anleggssektoren er også en del av tjenestesektoren, derfor må også de kunne kommunisere godt med brukerne med klart språk, sier han.

– Du er aktiv på sosiale medier. Hvor viktig er det for deg å bli likt?

– Politikere må bli likt for å bli valgt. Men jeg tar ikke mine politiske beslutninger er basert på det. Hvis jeg skal være politiker må jeg gjøre det som jeg mener er riktig. Det tror jeg folk respekterer. Hvis politikere skal gå rundt i sin hverdag og tenke om de blir likt eller mislikt får de ikke gjort noe som helst. Jeg kunne i hvert fall ikke fått gjennomført en kommunereformen hvis jeg skulle vært opptatt av det. (Latter).

– At ikke alle liker meg, synes jeg er helt greit. Jeg sover godt om natta på denne saken, fordi jeg mener den er riktig. Men, det er selvsagt hyggelig hvis det er en viss balanse. Når vi er inne på kommunereformen vet jeg at det er mange som er enig med meg. Stadig flere. (Latter).

– Hvordan ville hverdagen din sett ut, uten sosiale medier?

– Det er det vanskelig å forestille seg, siden denne kommunikasjonsformen har blitt en naturlig del av hverdagen. Jeg synes dette er en fin måte å komme nærmere folk på. Som nestleder i Høyre og statsråd kan jeg via Facebook og Twitter kommunisere direkte med folk, også utenfor normal arbeidstid. Det gjør jeg, og det gjør Statsministeren. Jeg har fått tilbakemeldinger på Twitter der samfunnet vårt roses, fordi vedkommende på fredagskveld fikk dialog med en statsråd.

– Ja, jeg twitrer selv.

Apropos like: Jan Tore liker jul, nisser og julemusikk fra oktober. Lyden fra Pink Floyd, U2 og måkeskrik på hytta er ikke å forakte. Favorittfilmen er Cinema Paradiso, og Onkel Toms hytte har gjort uutslettelig inntrykk. Han synes godt om å lage mat, liker Provence der han var på bryllupsreise med kona Solveig Barstad. De har to døtre sammen. Han trives i slalåmbakken på Kvitfjell og se Stabæk spille i Nadderud. Jan Tore har utdanning innen markedskommunikasjon og markedsøkonomi. Han liker practical jokes.

– Kommunalministeren er den øverste ansvarlige, nasjonale politiker for «det bygde miljø». Arkitektur, hvor er fokuset ditt?

– Det tenker jeg først og fremst er et ansvar for kommunen og byplanleggere. Arkitektur er viktig i en by, men det er ikke et område jeg skal detaljstyre. Jeg skal selvsagt stille noen krav, for eksempel at Regjeringskvartalet skal ha kvaliteter, som vi har stilt tydelig krav om. Så er det jo fagfolkene, arkitektene og byplanleggerne som må finne de rette grepene.

– Jeg opplever at flere og flere bypolitikere er opptatt av arkitektur. Det jeg har sett de 10 – 15 siste årene, er at engasjementet i byene for byplanlegging og byutvikling øker. Noe som også inkluderer arkitektur. Det er også bakgrunnen for at jeg mener at vi fra staten sin side ikke skal detaljstyre byene i deres utvikling, men gi byene mer ansvar for egen planlegging.

– Sist det ble utformet en overordet arkitekturpolitikk var i 2009. Nå skal det lages en ny. Har du noen føringer som du mener bør ligge i den nye arkitekturpolitikken?

– Jo, men det handler ikke om detaljstyring. Det handler om å gi rammer for fagfolkene. Nasjonale politikere skal legge rammer og føringer hvor det skapes et rom for diskusjon, slik at vi får til den rette utviklingen.

– Hvilken betydning mener du arkitektur skal ha i bygningspolitikken, som former våre omgivelser både i mikro og makro nivå?

– Jeg mener at arkitektur og bygningspolitikk henger sammen. Arkitektur er noe mer enn om noe er stygt eller pent. God arkitektur har vi, når visuelle- og teknisk kvaliteter sees i sammenheng. God arkitektur gir gode rammer for folks hverdagsliv. Attraktive byrom og en helhetlig arkitektur er viktige rammer for våre hverdagsliv og for å sikre kvalitet, sier han.

– Har du tenkt på hvilke konkrete grep staten bør gjøre for å sikre at statlig lokalisering blir i tråd med ønsket byutvikling, slik det er ambisjoner om i stortingsmeldingen «Bærekraftige byer og sterke distrikter.» (Meld. St. 18 (2016–2017)

– Staten må forholde seg til egne retningslinjer. Vi følger nå opp de andre departementene.

– Hvordan kan statlige planretningslinjer knyttet til kommunenes arealplaner samt område- og detaljreguleringer brukes i denne sammenheng?

– Generelt er det en økende bevissthet i byene om viktigheten av god planlegging for å utvikle miljøvennlige og attraktive byer. Vi utvikler også statlige planretningslinjer som kommuner og fylker forholder seg til. I tillegg inngår vi byvekstavtaler med de største byene for å se investeringer i kollektivtransport og arealbruk i sammenheng. Jeg har også tro på å løfte frem de gode eksemplene. Det gjør vi ved med prisen "Attraktiv by", sier Jan Tore. Dette er Statens pris for bærekraftig by- og stedsutvikling.

Norge har skrevet under Paris-avtalen og har ambisiøse nasjonale klimamål. Bygg- og anleggsnæringen står for om lag 15 prosent av de direkte nasjonale klimagassutslippene og om lag 40 prosent av de indirekte. Hvor engasjert er du for å få ned utslippene til bygg- og anleggsnæringen, slik at den kan bidra til å redusere disse utslippene?

– Det er helt opplagt at denne sektoren har et ansvar for å få ned utslippene. Jeg har fulgt klimaforhandlingene over flere år, fra tiden som medlem i energi- og miljøkomiteen da jeg deltok på de første Kyotoforhandlingene i 1998, sammen med Jens Stoltenberg.

– Bygg- og anleggsnæringen må blant annet jobbe for utslippsfrie byggeplasser, det må være en viktig ambisjon. Sammen med klima- og miljøverndepartementet har vi arbeidet med dette og næringen selv er også engasjert. Vi har også fått på plass strengere energikrav i bygg.

«Jeg mener folk må få muligheten til å velge selv. Valgfrihet handler om respekt for andre.»

- Jan Tore Sanner

– Nå er det engang slik at det mest klimavennlig er å bygge mindre, samtidig som vi trenger boliger. Men på kontorlokaler har vi fått ned arealmengden, som er et viktig klimatiltak. Vi har redusert normen for offentlige bygg fra 25 kvadrat per person til 23 kvadrat. Det er mange grunner til at vi har gjort det, blant annet kostnader, men klima og miljø er en viktig del av dette. For øvrig er klima og miljø perspektiver som i dag griper inn i alle politikkområdene.

– Hvis næringen ikke tenker klima og miljø, taper de i konkurransen. Den store utfordringen for næringen er digitalisering, bort fra permer og papir til nettløsninger. Dette handler også om miljø. Det koker ned til at, om man skal henge med de neste 10 -15 årene, må man ligge et hestehode foran.

– Plan- og bygningslovens §1 peker på at hensikten med loven er å bidra til et bærekraftig byggeri. Mener du TEK 17 følger opp lovens intensjon godt nok?

– Godt nok er alltid et spørsmål. Jeg mener at TEK17 er et fremskritt fra TEK 10, av flere grunner. Det ene er at vi tar det første viktig skrittet over til en forskrift som er tilpasset en digital fremtid. Jeg ønsker en heldigital plan- og byggesøknadprosess og papirløse byggeplasser. Vi skal ha automatisk regelsjekk og flere selvbetjeningsløsninger. Da må også regelverket tilpasses. Vi har bidratt til å forenkle forskriften. Jeg tilhører ikke de som tror at bare man legger det ene kravet på de andre får man høyest mulig kvalitet. Jeg tror på klare og tydeligere krav.

– Kan kravene være med på å skape innovasjon, slik at man kommer videre?

– Det kommer an på hvordan betingelsene er utformet. Har man for detaljerte krav i teknisk forskrift reduseres innovasjonen. Men hvis man har tydelige forutsetninger vil det kunne fremme innovasjon, ikke minst i samspillet mellom byggenæringen og forbruker. Det ligger ikke i teknisk forskrift at vi skal ha varmekabler på badet, men folk forventer det og andre nye løsninger i boliger og leiligheter. Derfor handler ikke innovasjon først og fremst om forholdene mellom myndighetene og næringen, men mellom de ulike bransjene og marked – innbyggerne.

– Hva med klimaaspektet?

– Der skjerpet vi kravene i 2015 . Og i klimaforliket ligger det en ytterligere skjerpelse i 2020. Jeg mener det er en riktig måte å jobbe på, at vi setter tydelige krav som ligger noen år i fremtiden, for på den måten fremmer man invasjon. Vi kan ikke sitte på et kontor i Oslo å designe fremtiden. Men vi kan sette noen tydelige krav, så må næringen finne veien dit.

– Hvilke krav mener du må stilles?

– Jeg mener at på klima -og miljøsiden må alle forberede seg på at kravene blir tøffere i årene som kommer. I det ligger også utslippsfrie byggeplasser som et viktig tiltak. Men vi gjør ikke noe over natta, fordi bygg- og anleggsnæringen må få tid til å omstille seg og finne de gode løsningene.

– På Bygg Reis Deg i høst, hvor også kommunalministeren deltok, la byggenæringen selv fram klare mål og visjoner om å være en aktiv medspiller i «det grønne skifte». Hva vil du fokusere på og legge til rette for, i denne sammenhengen?

– Jeg har tett dialog med næringen om disse spørsmålene. Utslippsfrie byggeplasser er viktig. God arealplanlegging i byene er også sentralt. Næringen må utvikle nye løsninger og materialer som er klima- og miljøvennlige.

– Til den nasjonale boligpolitikken – hva er det du savner i ordskiftet?

– Jeg mener vi har gode debatter om bolig og byutvikling. Men jeg mener vi kan gjøre enda mer for å hjelpe flere grupper til å oppleve boligdrømmen. Antall boligløse har gått kraftig ned, men fortsatt er det mange som sliter. Jeg har tro på konseptet fra leie til eie. Flere kommuner, deriblant Drammen, har gode erfaringer.

– Regjeringskvartalet, hvordan vil du kommentere prosessen?

– Gjennom hele prosessen med Regjeringskvartalet har det vært viktig med åpen prosess. Det skal være rom for debatt.

– Det er helt greit det som har skjedd med plan- og designkonkurransene?

– Det er ikke overraskende at det har blitt så mye diskusjon omkring et så stort prosjekt. Det er naturlig. Tvert i mot er det ønskelig med diskusjon, derfor har vi hatt ulike typer konkurranser underveis for å få fram ulike synspunkter. Verre var det hvis et prosjekt av denne størrelsen ikke hadde blitt debattert.

– Regjeringskvartalet når det står ferdig, skal være åpent og inviterende. Det ligger i hjerte Oslo, derfor skal også prosessen frem til et ferdige bygg være preget av åpenhet og debatt. Det vi også har gjort, er å holde Regjeringskvartalet åpen under byggeperioden, slik at ikke området lukkes i tiden som går med til å reise det nye, sier han.

– Statsbyggs rolle?

Så langt som vi ser det, har Statsbygg fulgt boken. Dessuten er vi glade for at arkitektene ikke går videre med rettssak, uten at jeg skal gå inn i vurderingen av hva som er årsaken til det.

– Staten bruker hundrevis av millioner på utredninger av offentlige bygg som ikke blir noe av. Har du noen kommentar?

– Det er ikke mange prosjekter som stoppes eller skrinlegges, og når det først gjøres er det etter nøye vurderinger. Vi er lite tjent med å realisere kostnadskrevende prosjekter som burde vært stoppet.

– Hvilke saker brenner du for akkurat nå?

– Det som er så fantastisk med å vinne valg er at vi da kan tenke fire år fremover i tid, og utforme politikken for neste periode. Det jeg bruker mye tid på nå er innovasjon i offentlig sektor, sammenhengen mellom stat og kommune og hvordan man kan få til enklere og bedre tjenester til innbyggerne – som betyr at det må være mer rom for å teste, prøve, feile og lære også i offentlig sektor.