Aasmund Bunkholt i Trefokus mener at politikerne må være mye tøffere mot byggenæringen hvis de vil at verden skal nå de globale klimamålene. Han mener trebruk i store bygg er et viktig virkemiddel for å redusere klimagassutslipp.

Trevirke har vært Aasmund Bunkholts DNA gjennom hele yrkeskarrieren; som ung mann i skogene i Nord-Odal og ved Norsk institutt for skogforskning, selvstendig næringsdrivende tømrer, senere markedssjef i Trelastindustriens Landsforening og programleder i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond fram til dags dato, der han virker som daglig leder av informasjonsselskapet Trefokus AS, som eies av Treindustriens Landsforening og Norges Skogeierforbund.

Gymnastiden forløp på Røyken, førstegangstjenesten hos NATOs nordkommando på Kolsås. Senere ble det skogbruksutdannelse ved Norges landbrukshøgskole på Ås, med tilleggsutdannelse på BI, University of Minnesota og NMBU. Parallelt til en svært travel hverdag arbeider han på en master i By- og stedsutvikling.

– Hva er det viktigste du har gjort noen sinne?

Latter! – Det var da jeg skaffet meg ei bra dame for 34 år siden. Det har gitt meg en generell bra basis på alle måter, sier han.

Aasmund evner å snakke svært fort, presist, og med stor grad av kunnskap og erfaring. Han er humørfylt, ler ofte, gjøgler gjerne og er et hyggelig reisefølge. Han er kreativ, intuitiv og besitter sylskarpe strategisk evner. Ofte utvikler han konsepter mens han snakker, og ser hele tiden etter mulighetsrom. Han er på jobb til alle døgnets tider, trenger lite søvn, er oppe grytidlig og svarer alltid opp mail, kjapt.

Trefokus arbeider generelt for økt bruk av tre, at det blir valgt, men vi kan ikke styre om det er norske eller utenlandske leverandører som stikker av med leveransene

Sammen med Johanne har han oppdratt fire barn i et TV-fritt hus i et villastrøk i Ås. Familien har hytte ved sjøen, i en dal i Telemark og leilighet i Oslo. Aasmund ledet i mange år den lokale svømmeklubben, liker natur, bål, lokalbrygget øl, vedhugging og musikk. Han har en stor samling vinylplater, og besitter en samling akevitt i kjelleren. I mat- og klesveien er han ujålete, og treffes gjerne på den private bensinstasjonen i loslitt islender og gammel bil. Spisestedene trenger ikke servere gourmetmat. Unntaket er når han treffer arkitekter og businessfolk, da er Aasmund en kameleon å regne i klesveien. Det er derfor vi kan treffe han i oransje tinktur. Han spiser gulrøtter, og har opplevd betydningen av god helse, på nært hold.

Hva gjør Aasmund når han slapper av?

– I en hektisk hverdag har jeg lært meg å slappe av i noe få minutter – å finne roen på kort tid. Jeg har evnen til å slappe av på ulike måter, som å løpe i skogen. Det gir meg metal avspenning og er bra for fysikken, sier han. Aasmund prøver å løpe en liten runde hver dag, helst alene – og variasjonene er store.

– Å løpe på Den røde plass var det mest fantastiske opplevelsesmessig. Det minste stedet jeg har løpt på var på dekket til Bastøyferga. Det var på en rundreise i flere fylker etter ti timer i bil. Jeg bare måtte.

Imponerende meritter

Merittlisten til Bunkholt er imponerende lang, tømrer, forsker, markedsfører, byråkrat, initiativtaker, premissgiver og det nye: endringsagent. Han har hatt et 20–talls nasjonale og internasjonale styreverv, bidratt i et mangfold av prosjekter innen stedsutvikling og bygde omgivelser, og er en flittig bidragsyter til rapporter, høringer, bransjeinnspill og standarder. Bunkholt er mye brukt som foredragsholder, og navnet florerer som medarrangør på en rekke konferanser, seminarer og kurs.

Bunkholt var den første lederen for Treprogrammet, som siden 2000 har vært Statens virkemiddelapparat for styrking av konkurransekraft i den norske skog- og trenæringen. Bunkholt har siden 1996 sittet i ulike programstyret, nå BIONÆR.

Han var sekretariatsleder for SKOG22, en nasjonal strategi for økt konkurranseevne i de skogsbaserte verdikjedene. Bakteppet og anbefalingen til regjeringen kom fra en skognæring som var hardt rammet, av den globale finanskrise og det digitale skiftet som næringen ikke forsto konsekvensene av før det var for seint.

Trefokus har som formålet å bidra til at tre blir et foretrukket materiale i byggenæringen. Nylig ble selskapet kåret av Nordisk Ministerråd som én av de 25 viktigste nordiske endringsaktørene i utviklingen av den nordiske bioøkonomien.

Gardermoen

Bunkholt har påvirket konseptutviklingen til mange av de store utbyggeprosjektene i Norge, helt fra planleggingen av OL på Lillehammer til det siste byggetrinnet på Oslo lufthavn Gardermoen, som ble åpnet i år.

Avtalen vår er å treffes nettopp på Gardermoen. Bunkholt har en forspent almanakk, som for øvrig kun er på papir. Han er vanskelig å få til møter med, derfor er det enkleste knepet å faktisk å troppe opp på en eller annen flyplass. Han oppfattes å være mer i luften enn på landjorda og reiser med lite bagasje; PC, mobiltelefon, joggesko og analog almanakk.

– Jeg sier at Gardemoen er mitt andre hjem. Her er jeg opptil fire ganger i uka på det verste, forteller Bunkholt som har vært innom neste alle norske flyplasser. Unntaket er fire små.

– Det blir selvsagt mange flytimer, noe jeg forsøker å minimalisere. Men det er slik at i de første, innledende møtene må jeg treffe folk fysisk. Se og snakke med dem. Etter hvert følger jeg opp møtene via andre former. Og så er mye av det jeg gjør avhengig at jeg møter opp fysisk, eksempelvis foredragene, forteller Bunkholt.

– Selve flyvningen er som å ta bussen, men at jeg er så avhengig av fly, det liker jeg ikke. Inntil Avinor får på plass biodiesel på alle flyene, og at el-flyene overtar, er flyving en uheldig klimamessig aktivitet. Bunkholt innrømmer at han er fasinert av flyving – og liker å se på mens han venter.

– At de største beista kommer seg opp lufta virker i utgangspunktet helt naturstridig, sier han.

– Mitt forhold til flyplasser er bra, og her vi sitter nå er helt spesielt for meg.

Bunkholt deltok i første byggetrinn på Gardermoen. Sammen med designere jobbet han med utformingen av det visuelle profilbildet av trebruken på flyplassen.

– Jeg var rådgivende underleverandør med trekunnskap og design, i samarbeid med designstudioet til Odd Thorsen på første utbyggingstrinn. Thorsen og jeg hadde jobbet sammen under planleggingen av OL på Lillehammer, med underlagsarbeidet til tre- og steinbruken, som ble viktige bestanddeler til OL-utbyggingen.

– Mitt andre møte med Gardermoen var da TreFokus, sammen med et par andre rådgivere og Avinor, gikk gjennom flyplassen på nytt for å se på dens sterke og svake sider med tanke på trebruken, før siste byggetrinn. Målet vårt var å oppdatere den delen av miljø- og designhåndboka til lufthavnen som gjelder trebruk. Vi spilte inn flere nye muligheter som ikke fantes den gangen, men som finns nå. Mye har skjedd innen trebruk siden 90-tallet.

Av en eller annen interessant grunn har politikerne våget å være veldig tydelige i politikken med el-bilene med masse avgiftslette og fordeler. Men det er det eneste området hvor de har turt å gjøre det

Bunkholt forteller at han var med på å introduserte himlingen vi sitter under, med hver vår tidlige morgenkaffe. Over oss hviler en spektakulær himlingen av tre, som gir den nye avgangshallen en helt spesiell opplevelse. Bunkholt peker opp.

– Dette ”gitterskallet” i tre introduserte vi i tidligfasen. Bruk av slike gitterskall er en velkjent byggemetode, mye benyttet i Mellom-Europa, men vi hadde ingen eksempler i stor skala i Norge. Derfor spilte vi det inn. Dessverre gikk ikke dette opp økonomisk slik vi opprinnelig hadde tenkt, derfor fikk vi denne reduserte utgaven, sier han.

– Men det ble bra likevel. Etter min mening er denne himlingen noe av de flotteste vi har i Norge. Det er majestetisk å komme opp i dette mektige rommet fra jernbanen, sier han og mener utbyggingen totalt sett har blitt kjempeflott. (les om Gardermoen i Fremtidens byggenæring 1/17).

– Selv om arkitektene er norske, blir mange av landets store, profilerte byggkonstruksjoner i tre bygget med importert trevirke. Hvordan kjennes det?

– Det er mange som fokuserer på dette, men jeg er fullstendig avslappet. Tar vi Gardermoen som eksempel, er driften av dette bygget sammensatt av aktiviteter fra mange nasjonaliteter. Det skulle tatt seg ut om ikke utbyggingen av flyplassen også skulle være del av en internasjonal konkurranse i leveransene. De norske leverandørene er gode, men i dette tilfellet var tyskerne et hakk kvassere og vant. Det må vi tåle.

– Hvorfor klarer ikke norske treindustri å konkurrere med utlendingene?

– De norske leverandørene er konkurransedyktige, men de kan ikke vinne alt. Norsk industri vant jo i den første utbyggingen, selv om det fantes reelle utenlandske konkurrenter innen limtre også denne gangen, forteller han.

– Trefokus arbeider generelt for økt bruk av tre, at det blir valgt, men vi kan ikke styre om det er norske eller utenlandske leverandører som stikker av med leveransene. Nå må det sies at, i vårt hjerte, ønsker vi jo at norske leverandører vinner. Og i den grad vi kan bidra, uten at det blir konkurransevridende virksomhet, prøver vi på det. Hvis norske kommuner spør Trefokus om produkter, nevner vi selvsagt de norske leverandørene. Vi markedsfører ikke de utenlandske. Så er det opp til kommunene selv å finne utlendingene, hvis de vil det. Slik må det være, sier Bunkholt.

– Myndighetens rolle ved at store leveranser går til utenlandske aktører?

– Politikernes rolle er å legge til rette for en mer bærekraftig bygging med fokus på miljø. I lys av det har politikerne en indirekte rolle i hvem som vil stå for leveransene i fremtiden, ved at de bidrar til at materialene blir så kortreiste som mulig. Dette gjelder alle typer byggeprosjekter og materialer, ikke bare tre.

Nei til næringsnøytralitet

Bunkholt mener at politikerne også bør være fokusert på utvikling av norsk næringsliv.

– De må se på skogen som en ubenyttet kjemperessurs, med masse muligheter på fiber, og ikke minst tremekanisk, sier han og mener samtidig at det politiske miljøet må slutte å snakke om næringsnøytralitet.

– Som samfunn skal vi jo et sted, derfor må vi ville og tørre. Politikk handler om å ha verdier og velge, og kjøre etter det. Her mener jeg politikerne generelt sett har vært altfor opptatt av næringsnøytralitet, noe som har lite for seg. Det burde være motsatt, at de bestemmer seg for hva de skal gjøre og så gjøre det, sier han.

– Jeg mener de må være tøffere og ta valg i byggenæringen, særlig i disse miljøtider hvor de har satt seg globale, nasjonale og lokale klimamål. Skal målene oppfylles nytter det ikke med næringsnøytralitet i denne sektoren, som står for 40 prosent av verdens totale klimagassutslipp. Uten denne næringen vil vi aldri nå målene. Man må velge ut det som ikke fungerer og velge inn det som er bra for å oppnå miljømålene.

– Politikerne har forpliktet seg på Paris-avtalen, gjennomgående også i Stortinget med Klimaforliket. Derfor må de se på hvor Norge generer klimautslipp og hvor kan vi kutte disse utslippene. Og så må de være pragmatiske. Hvis det viser seg at et materiale bidrar til å kutte klimagassutslippene, ja så må de velge det materialet. Punktum! Det er ikke vanskeligere en som så, sier Bunkholt som drar paralleller til transportsektoren krydret med undring.

– Av en eller annen interessant grunn har politikerne våget å være veldig tydelige i politikken med el-bilene med masse avgiftslette og fordeler. Men det er det eneste området hvor de har turt å gjøre det.

– Hvordan forklarer du det?

– Det kan du jaggu lure på. Det kan jeg ikke forklare, fordi de har ingen andre eksempler å vise til.

– Det andre poenget er at arbeidsplasser blir borte?

– Selvfølgelig! Norge er veldig eksponert på olje. Nå må vi skaffe oss ny industri. Det vi ser er at den skogbaserte næringen vil kunne erstatte deler av det som blir bort fra Nordsjøen, og skape et mer robust næringsliv. Å få det til, mener jeg er en ren politisk oppgave som de burde ta mye mer inn over seg, sier han.

– Det har over flere år vært et anspent forhold mellom tresektoren og betongindustrien. Vil du kommentere det?

– Da vi i 2000 for alvor startet med å profilere tre mot store bygg, ble dette en vekker for betongindustrien. De hadde inntil da levd i sin egen verden i lang tid, uten materialkonkurranse. De hadde hegemoni på større bygg og ble nok tatt på senga. Først da treprogrammet til SND kom og da Trefokus ble etablert, ble det tydelig for betongindustrien at de ikke lengre fikk være i fred. Nå kom det andre inn på banen for å kreve sin del av kaka.

– For oss var det helt naturlig at stål, betong og tre skulle kunne konkurrerer i det samme markedet. Og så lenge det er et teknisk grunnlag for det, er det helt logisk at disse leverandørene kan opptre likeverdige.

– Det oppstod en friksjonen som vi ikke responderte på i det hele tatt. Vi ville ikke være med på å snakke negativt om andre. Det vi derimot ser i dag, er at støvet har lagt seg, at de nå kommer etter oss og spør oss hvordan vi jobber. At det skjer, har nok sammenheng med at betongindustrien ser at det vi har gjort virker, sier Bunkholt.

– Trenæringen, som du er del av, omtales ofte som menigheten. Hva synes du om en slik betegnelse?

– At man tror på noe er jo flott!

– Det har vært et av Trefokus sine store arbeidsmål å komme ut av det som kalles menigheten, som er våre egne. Menigheten er de man møter på seminarer der deltakerne kun er skogs- og tregutter, en og annen tjenestemann og kanskje noen arkitekter. Ikke noe galt med det. Menigheten skal også ha sitt. Men for meg har det vært viktig å komme meg ut av menigheten for å snakke med de andre aktørene i byggenæringen.

– Trefokus sin rolle har vært å kartlegge hele spilleplanen, med fokus på hvem som kan bidra til at det bygges mer i tre. Det kan til og med være betongleverandørene. I alle fall entreprenørene, rådgiverne og arkitektene. Og så er det de utenfor de igjen, slik som miljøorganisasjonene. Vi ville tidlig ut til alle de andre, derfor har vi knyttet strategiske allianser og løse bånd med mange aktører og grupper over en periode på 15 år.

– I dag snakker vi med finansnæringen, som blir utfordret på ”svarte” eller ”grønne” investeringer innen byggenæringen, noen som vil påvirke de finansielle mekanismene i fremtiden. Denne gruppen sitter på sterke, kommersielle virkemidler som vil påvirke inntekstgrunnlaget til de som skal bygge. Dette ser vi allerede har skjedd, og det er en tendens som vil forsterke seg i fremtiden. Finansnæringen har forstått at de som blir sittende tilbake med stor ”svart” eiendomsportefølje vil dø ut om noen år. Alle vil flytte seg over til den grønne finansieringen, også private som du og jeg, sier han.

Utviklingen som har skjedd mener Bunkholt best kan beskrives gjennom historikken til Trefokus.

– Da Trefokus startet opp var det et stor behov for å profilere tre og siktemålet var økt forbruk av tre. Etter noen år løftet de blikket vekk fra forbrukstankegangen og menighetsopplegget, og lanserte begrepet ”Den moderne trebyen” med slagordet ”Inn i byen, opp i høyden”.

I dag snakker vi med finansnæringen, som blir utfordret på ”svarte” eller ”grønne” investeringer innen byggenæringen, noen som vil påvirke de finansielle mekanismene i fremtiden

– Det var i byen markedet ville vokse. Vi bidro til å etablere Den nye trebyen, der vi konsentrerte oss om de tradisjonelt store trebyene, Stavanger, Bergen og Trondheim – slik at de fikk tre inn i sine planer. Eksempelvis Nowegian Wood i Stavanger i 2008, der det ble bygget mye i tre. Dessverre har ikke byen helt klart å ta denne arven videre, slik som Bergen og Trondheim der begrepet trebyen lever videre gjennom klimaplanene og byutviklingsstrategiene.

Begrepet ”Den moderne trebyen” har Trefokus i prinsippet i dag forlatt. Nå arbeider de med fokus på tre i utvikling av bærekraftig bygg, byer og steder.

– Vi ser tydelig at tre et viktig virkemiddel for å nå bærekraftsmålene. Trefokus har forlatt kommunikasjonen om tre som et ensidig forbruksmål, til fordel for fokus på tre som et miljømessig virkemiddel. Vi ser at vi i dag bidrar til å oppfylle helt andre samfunnsmessige målsettinger enn vi hadde tidligere, sier han

– Vi heter fortsatt Trefokus og i en del fellesskaper blir vi sett på som en treaktør. Men utviklingen har ført til at vi i andre sammenhenger blir sett på som en nesten nøytral medspiller. Mange søker kontakt med oss fordi vi kan bidra til å redusere klimagassutslippene, forteller Bunkholt.

– På nordisk plan oppfattes Trefokus som en viktig endringsaktør i utviklingen av den nordiske bioøkonomien. Kommentar?

– Dette er en fin annerkjennelse av det vi gjør. Vi hadde ikke reflektert over dette om oss selv før vi ble oppfordret til å søke om å bli vurdert av Nordisk Ministerråd. Bakgrunnen var et foredrag noen derfra hadde hørt meg holde. Jeg fortalte hva vi gjorde og måten vi jobbet på. At vi anses som en driver, er også en forpliktelse. Vi må makte å bekle denne rollen, sier han.

– Trefokus oppfattes som endringsaktør, en driver i utviklingen av bioøkonomien. Tangerer du borti en politisk funksjon?

– Vi skal ikke drive med politikk. Men politikk er mye. Jeg har plassert oss i et større bilde i forhold til bioøkonomien, eller sirkulærøkonomien, og ser selvsagt at vi har en bitteliten rolle. Jeg pleier å si at alt skjer mentalt, i hodene til folk; valg og bortvalg, veivalg og verdivalg. Det er i hodet ting må endres. Det hjelper ikke å slå på noen brytere eller lage ting fortere. Det er gjennom prosesser i samspill med andre at vi endrer oss. Derfor kartlegger vi aktører i prosessene for å se hvem som har innvirkning i det store bildet, og som vi kan samarbeide med. Vår strategi har fra dag én har vært å virke som et nettverkselskap i samarbeid med andre og deres kompetanse. Og så er vi alltid på tilbudssiden innenfor det vi kan, og for å nå våre mål. Å være kun opptatt av hva andre kan gi oss er ikke er noen nettverkstrategi. Og så tenker vi langsiktig. Ting tar tid, og folk modnes, forteller han.

Bunkholt har sittet i en rekke i formelle og uformelle råd og utvalg. Forskningsrådet har vært han ”arbeidsgiver” siden 1996, gjennom deltagelse i ulike programstyrer. Det har betydd svært mye for han å få tilgang på kunnskap, ikke minst kjennskap til hva som rører seg på ulike felt innenfor forskningen. Gjennom litt tilfeldigheter ble han invitert til å være med i etableringen av Norwegian Green Building Council, noe som har vært et springbrett for han til å bli bedre kjent med større næringsaktører i byggenæringen, og som etter hvert har vært viktig i arbeidet til Trefokus med å bidra til å få miljøkvalitetene inn i næringen.

– Oppfatter du deg selv som lobbyist?

– Nei. Selv om jeg definitivt ser poenget, vil jeg ikke selv kalle meg det. Det er selvsagt viktig hvordan man opplever begrepet. Jeg oppfatter ikke lobbyisme som noe negativt. I mitt hode er en lobbyist en som også går litt skjulte veier. Det gjør vi også. Noen ganger benytter jeg meg av de samme metodene som de, for å oppnå mål som vi har satt, ved bruk av ikke-offisielle kanaler.

– Opplever du deg som ”kynisk”?

– I anførselstegn er jeg nok det. Men jeg har underliggende verdier som base, som å være ærlig og redelig. Alt vi gjør skal tåle dagens lys, sett fra alle innfallsvinkler. Men vi kan spenne bein under noen for å nå våre mål, eller for å sette skapet på plass. Men da vil jeg si fra først, sier han.

– Aasmund som pensjonist?

– Den kan komme fort. Jeg har mye ugjort med flere fritidseiendommer og store hager, og en stor samling med 1500 vinylplater. Så jeg er ikke redd for å trekke meg tilbake.

Slik avsluttes samtalen med Aasmund Bunkholt. Nok en innholdsrik samtale, akkurat tidsnok til at han kan rekke flyet til Bergen, til et nytt nettverksmøte kamuflert med en lofri, tweedliknede dressjakke, og utrustet med Pc i liten ryggsekk.