Afrikaneren Jon Sandnes
(Foto: Erik Burås / Studio B13)

Afrikaneren Jon Sandnes

I mange år har Jon Sandnes arbeidet for å sikre landet en seriøs byggenæring. Han mener at norske myndigheters tolkning av Plan- og bygningsloven er i ferd med å undergrave dette seriøsitetsarbeidet. Møt administrerende direktør i Byggenæringens Landsforening, som omtaler seg selv som afrikaner.

Motta nyhetsbrev fra Fremtidens Byggenæring

Jon Sandnes foretrekker å snakke om fag og saker, ikke om han som person. Med få unntak, slik som denne samtalen.      

– Jeg er nok mest opptatt av å jobbe gjennom sakene, sier Sandnes.

Jon Sandnes fikk gode skussmål da han tiltrådte Byggenæringens Landsforening (BNL). Han er omtalt som en samlende person, som tåler en stressende hverdag, løsnings- og resultatorientert, positiv, ærlig, visjonær og en god kommunikator, og veldig godt likt av sine medarbeidere.

– Det gir meg trygghet å ha en faglig bakgrunn med mye prosjektgjennomføring i ledelsen av BNL, som er svært sammensatt av ulike fag. Jeg representer bedrifter som står i produksjon hver dag, sier Sandnes, som er ydmyk overfor de han arbeider på vegne av.

– Det er lenge siden jeg var i produksjonen selv, og jeg er imponert over hva jeg ser blant medlemmene. Det har skjedd mye.     

Jeg tåler mye stress og miljøer med mange ulike særinteresser som rett og slett har med min bakgrunn å gjøre.

- Jon Sandnes

Avtalen vår var å treffes i Næringslivets Hus på Majorstua. NHO; som huser Norges største interesseorganisasjon for bedrifter; sammensatt av 25 000 medlemsbedrifter som samlet bidrar med 560 000 årsverk og om lag 40 prosent av den økonomiske verdiskapingen i Norge. Medlemsbedriftene er tilknyttet hovedorganisasjonen via 17 landsforeninger. Byggenæringens Landsforening (BNL) er den ene.

Landsforeningen er sammensatt av 15 bransjeforeninger som representerer 4100 medlemsbedrifter og mer enn 74 000 ansatte. BNL omfatter industri, eiendom, entreprenørvirksomhet og håndverkere innen bygg og anlegg. Her har Jon Sandnes vært administrerende direktør siden 2012. Før Sandnes ble ansatt hadde det vært litt ekstra uro i BNL, der særinteresser stod opp mot hverandre. I dag har roen lagt seg i BNL. 

– Du takler stress?

  Foto: Erik Burås / Studio B13

– Årsaken til at jeg tåler mye stress og miljøer med mange ulike særinteresser, har rett og slett med min bakgrunn å gjøre. Mine foreldre var misjonærer i Afrika, der jeg ble født og vokste opp. Jeg har flyttet mer enn 20 ganger, og har gjennom hele livet måttet forholde meg til nye mennesker, nye grupper og nye ”settinger”.

Jon Sandnes omtaler seg selv som afrikaner. Med far som misjonærlege og mor som lærer, vokste han opp de første ti årene av sitt liv i Kamerun. Et land som i dag er sammensatt av en befolkning på 17 millioner innbyggere fordelt på 10 etiske grupper som snakker 24 større afrikanske språkgrupper, engelsk og fransk. 20 prosent av befolkningen er animister, 20 prosent kristne og 40 prosent er muslimer. Sandnes kunne snakke ett av stammespråkene.  

Sandnes forteller at med en slik bakgrunn kunne han isolert seg og valgt ikke å involvere seg når han kom til nye steder, men valgte det motsatte. Han involverte seg alltid. 

– Uansett hvilke nye omgivelser jeg kom til, har jeg ikke vært engstelig for å oppsøke nye miljøer, eller treffe andre som hadde andre meninger enn meg, fordi det er jo slik livet og verden er, sier han.

Vi må få sløyden tilbake til skolen.

- Jon Sandnes

– Mange blir stresset når mange sterke særinteresser står mot hverandre. Jeg har bodd i et muslimsk land med mange motsetninger, og opplever av den grunn ikke angst når sterke kulturelle motsetninger står opp mot hverandre. Heller ikke i Norge. Terror er selvsagt bekymringsfullt. Men ikke kulturforskjeller. At det skal skapes frykt av dette, synes jeg er unødvendig, sier han.

– Jeg har ikke fremmedfrykt, og synes det er altfor mye av det i dag. For å få bukt med denne frykten handler det om å forstå enkle kodekser, som å respektere hverandre. Det er ikke farlig å være uenig. Har man en grunnleggende oppfatning om eget menneskesyn er det ikke vanskelig å møte mennesker som er helt uenig med deg. Det som er farlig er når man slutter å lytte, og slutter å være nysgjerrig, som ofte skjer når prestisjen blir viktigere enn saken.

Kamp med lette våpen

Byggenæringen er Norges nest største fastlandsnæring og landets største distriktsnæring, bestående av ca 234 000 ansatte fordelt på 57 000 bedrifter. Totaltomsetningen er årlig på 522 milliarder norske kroner. Byggenæringen er altså en gigantisk sektor som produksjonsmessig er sammensatt av 24 ulike fag- og svennebrev innenfor bygg og anlegg, i tillegg til blant annet fagskoleutdanning, arkitekter, rådgivere, og ingeniører på ulike bachelor- masternivå.

– Å bygge er å integrere all denne kompetansen inn i et produkt, enten det er vei, tunnel, kaianlegg, skole, hus eller offentlig bygg. Å bygge er en enorm logistikkoppgave, som bransjemessig er knyttet til fag som må samarbeide for at kunden skal få et ferdig produkt, forteller Sandnes. 

Han forteller at noen ganger kommer det selvsagt inn særinteresser inn i prosjektene som ikke har med byggherren å gjøre, slik at man står opp mot hverandre.

– Det må man ikke forundre seg over. I denne verdikjeden er det mekanismer som fort kan skape motsetninger. Det er åpenbart forskjellige interesser i denne næringen. Men for meg handler det hele tiden om hva som er den røde tråden i denne lange verdikjeden, sortere ut hvor vi må stå samlet, sier han. 

  Foto: Erik Burås / Studio B13

– Hvor er det greit med uenighet?

– I utgangspunktet mener jeg det er legitimt overalt, uten å peke ut noe spesielt. Men det handler om at man ikke lar seg stresse av dette. I stedet går jeg inn med åpent sinn og lytter, ser hva som samler fagene, for så å sette fokus på det. Dette er noe av den måten jeg tenker på, og prøver å få til. Men det er ikke bestandig jeg lykkes, sier han.

– Hva med entrepriseformene, skaper de ugreie i denne sammenhengen?

– Entrepriser er en del av verktøykassa, derfor må denne debatten handle om å velge rett verktøykasse til oppgaven. Jeg har ikke tro på et religiøst forhold til at det er én eller to entrepriseformer som er det saliggjørende. Det er oppgaven som må bestemme hvilken entrepriseform som skal benyttes. Noen ganger kan verktøykassa være en enkel utførelsesentreprise, andre ganger er totalentreprise absolutt å foretrekke, sier Sandnes.

Sandnes viser til de nordiske studiene i GNA-prosjektet (Vegsektoren) som konkluderer med at med desto færre frihetsgrader og jo mindre prosjektene er, jo bedre vil utførelsesentreprise være egnet. Når frihetsgraden er stor, der man er usikker på hvordan prosjektet skal løses og prosjektet vokser, vil totalentreprisen være et mer formålstjenlig instrument. Ved gigantiske prosjekter med mange frihetsgrader og muligheter vil sannsynligvis funksjonskontrakter være å foretrekke, sier han.  

– Dette studiet samsvarer med min tenkning. En sag er ikke en sag, slik er det også med entrepriseformer. Jeg har ment, både som leder av EBA og nå BNL, at debatten om gjennomføringsmodeller må handle om at det er oppgaven som bestemmer, og her er to ting viktig: Byggherrene må bli mye flinkere til tidlig å lage seg en byggherrestrategi, og spesielt gjelder det flergangsbyggherrene. Med utgangspunkt i den må de lage en tydelig leverandørstrategi. Flergangsbyggherren må spørre seg om hvilke leverandører de vil ha på neste bygg, sier han.

Sandnes tror at prosjektene svekkes av utydelige og unødvendige konflikter, fordi byggherren ikke har god nok rolleforståelse og mangelfulle strategier på hvem de, som byggherrer, skal levere varer og tjenester til. Dette gjelder også blant de store.

– Budskapet mitt er at de må utvikle mye større bevissthet om hvilken rolle man ønsker som byggherre, og spesielt når det kommer til innkjøp av store tjenester. De må være tydelig på hvilket marked man opererer i.

  Foto: Erik Burås / Studio B13

Sandnes, som har bakgrunn fra Norsk Hydro da selskapet var aktiv i Nordsjøen, forteller at på enkelte områder fantes det den gangen ikke leverandører i Norge. Derfor måtte byggherren Hydro bygge opp en leverandørindustri.

– Jeg mener at de som skal bygge gigantiske prosjekter på land de neste årene, har noe å lære av hva Hydro gjorde den gangen, sier han.

– Du omtales som løsningsorientert?

– Som sagt er det ikke farlig å ha forskjellige meninger. Det verste jeg vet er når noen blir holdt utenfor. I en så sammensatt næring som byggenæringen, må vi også tørre å ha med oss de mest ytterliggående synspunktene. Alle skal til syvende og sist inngå i samme team, som sammen skal lage et ferdig produkt, sier Sandnes som retorisk spør:

– Hvis man ikke klarer å snakke på overordnet nivå, hvordan skal man makte dette ute i prosjektene? Vi må skape arenaer hvor vi slipper til ulike synspunkter. Min erfaring er at når folk setter seg sammen, evner de også å endre standpunkt når de får informasjon de ikke visste om. Og så må ikke prestisjen komme i veien, sier han, som innser at det finnes rene profesjonskamper, som han mener ”så får være”.

For meg går seriøsitetsarbeidet hånd i hånd med utviklingen av ferdighetskompetansen.

- Jon Sandnes

– Ja, jeg prøver å være løsningsorientert. Det må jeg, fordi dette er det virkelige liv og her må utfordringene løses. Sett i lys av min ledelse av BNL er det interessant å vite at vi er part i tunge, store overenskomster for byggfag, anlegg, byggeindustri, asfalt osv. Vi har etablert et regime for hvordan partene i arbeidslivet skal bli enig og hvordan konflikter skal håndteres. Her tror jeg andre deler av samfunnet har mye å lære av oss. 

Sandnes forteller at oppstår det konflikter knyttet til kontrakt, løses dette i rettsapparatet dersom man ikke greier å bli enige, noe han i og for seg mener er en ryddig måte å løse sakene på. Med overenskomstene innen lønns- og arbeidsvilkår er det annerledes.

– Hvis man rigger opp til konflikt på dette området er det ingen andre som kommer og løser konflikten for deg. Den samme aktøren du starter konflikten med, er den som du må finne en løsning sammen med. Det er oppdragende, sier han.

Bakom synger årets forhandlinger om hovedoppgjøret, som Sandnes i disse dager utarbeider strategier til.

  Foto: Erik Burås / Studio B13

– Dette er den nordiske modellen, hvor partene hele tiden har en tett og jevnlig dialog, for å sikre et konkurransedyktig og serøst arbeidsliv. Historien har lært oss at selv om man kan være uenig, så er det slik at det vi greier å stå samlet om ofte også blir akseptert av myndighetene, sier han.

– Nettopp måten partene i arbeidslivet håndterer konflikter på, er ekstremt oppdragende med hensyn til å være løsningsorientert og konstruktiv, sier Sandnes.

BNL er den største bransjeforeningen i byggenæringen. Svært få som vil bygge i Norge, om ingen som ønsker næringspolitisk gjennomslag i bygg- og anleggssektoren, kan omgå BNL. BNL omtales som selveste byggenæringen. 

Det foregår store oppkjøp av rådgivere og arkitekter. Bør prosjekterende forbli uavhengige, eller er det ok at de går inn som del av større multifaglige konsern?

– Det som er sikkert, er at næringen er avhengig av arkitekter. Med bakgrunn i mitt menneskesyn og bransjetenkning, mener jeg det er klokt å være mest mulig uavhengig, samtidig som vi dyrker verdien av samspill og samhandling. Som du forstår bygger jeg på grunnleggende verdier hos meg selv når jeg må svarer på slike spørsmål. 

Ferdighetskompetanse

– Men jeg registrerer selvsagt en økning mot mer gigantiske prosjekter, som fører til at bedriftene må bevege seg videre. Vi er inne i en digital revolusjon, som ingen av oss overskuer konsekvensene av. Digitaliseringen kommer til å endre på forretningsmodeller og måter vi samhandler og produserer på. Jeg tør ikke være profet på hvordan dette nøyaktig kommer til å se ut, annet enn at det kommer til å utfordre mange tradisjonelle roller. Det jeg håper, er at dette bidrar til å forstå nødvendigheten av byggfaglig kompetanse.

Sandnes trekker samtalen mot en av BNLs store satsinger dette året. 2018 er utpekt som yrkesfagenes år (WorldSkills Norway). De mener at mesterbrev må bli like viktig som mastergrad, at kvaliteten på fagutdanningene må heves og at det må utvikles nye modeller for oppdatert og kvalitetssikret utstyr for yrkesfagene. Byggenæringen trenger mange nye fagfolk i årene som kommer, heter det. 

Vi må få sløyden tilbake til skolen, sier han, og det er også symbolsk ment. 

– Det er ikke dataspesialisten alene som skal lage applikasjonene og systemene som gjør bygginformasjonen tilgjengelig i den digital verden. Den praktiske byggekompetansen blir ikke overflødig selv om man skal bygge digitalt. Kunstig intelligens, big data og robotisering vil selvsagt erstatte mange av dagens menneskelige arbeidsoperasjoner. Dette vil åpne opp for nye arbeidsplasser som vi dag ikke vet navnet på, sier han. 

Sandnes er ikke redd for ny teknologi. Det han frykter er hvis man utestenger nye tanker og ideer, eller tror at ferdighetskompetansen innen bygg bli uinteressant.

– Sensorer og datakraft vil gjøre ting raskere, men vi trenger folk som får tingene gjort. Verken menneskene eller byggenæringen blir borte!

Seriøsitetsarbeid

Seriøsitet har i mange år vært et satsningsområde i BNL, et arbeid som er minst like viktig i dag. Mange mener at dagens seriøsitetsarbeid i byggenæringen først og fremt er BNL sin fortjeneste. Sandnes satte på nytt seriøsitetsarbeidet på dagsordenen i næringen, da han kom inn som leder og engasjerte seg sterkt i saken.

– Har engasjementet ditt i denne saken sammenheng med verdigrunnlaget ditt?

– Åpenbart. Men midt i alle profesjonsdebatter og næringspolitiske dragkamper er det én ting hele næringen må stå samlet om; spørsmålet omkring hvilket arbeidsliv Norge skal ha fremtiden. Dette handler om hva som er gode rammer for god business. Seriøsitetsarbeidet bidrar til god bunnlinje, til bærekraft for den enkelte, bedriften og for samfunnet!  

  Foto: Erik Burås / Studio B13

– For meg går seriøsitetsarbeidet hånd i hånd med utviklingen av ferdighetskompetansen. En lærling kan ikke lese seg til praktisk kunnskap. Han eller hun må følge en mester, og det kan de kun gjøre i en bedrift som har ansatte fagfolk.

– Årsaken til at jeg er opptatt av seriøsitetsarbeidet, er ikke for å heve en moralsk pekefinger. Jeg hegner om mennesker som har flott verdier, men vi må sørge for at bedriftene har så gode rammer at de i kampens hete slipper å ta dumme valg. Dette handler om å ta et samfunnsansvar slik at bedriftene gis rom for å håndtere sine virksomheter på en bærekraftig måte.

– Hvis bedriftene våre til stadighet taper anbud mot konkurrenter, som hele tiden bryter de fremforhandlete spillereglene i arbeidslivet ved å ta innersvinger, følger jo også våre etter for å overleve. Jeg har ikke behov for å heve en moralsk pekefinger mot disse, men stiller spørsmålet til politikerne om de ønsker seg et samfunn som går i denne retningen.

Taushetsplikten

Sandnes mener det er et stort fremskritt at Regjeringen vil lempe på taushetsplikten som hindrer offentlige etater fra å dele viktig informasjon som kan avsløre grov arbeidskriminalitet. 

– Dette har vi bedt om i lang tid, uten at vi ønsker oss et samfunn der all informasjon bli delt. Vi må evne og dele informasjon på riktig nivå. På grunn av at manglende relevant informasjonsdeling mellom etatene på ulike nivå, også mellom bedriftene, har useriøse bedrifter kunnet operere fritt i markedet. Dette har vært meget uheldig, sier han.

– Vi trenger ikke vite alt. Dette kan praktisk gjennomføres slik sanntidsinformasjonen i HMS-kortet er utformet, hvor man benytter fargekoder. Informasjonen bak disse kodene er skjult. Men man vet at informasjonen bak grønt er sjekket og alt er ok. Ved gult sjekkes bedriften. Får man rødt bør varsellampene lyse.     

Oppgitt

Sandnes ble oppgitt da DiBKs tolkning av Plan- og bygningsloven kom i fjor.

Myndighetene hadde over natta fjernet kravet om at bedrifter skal ha egne ansatte med relevante fag-, svenne- eller mesterbrev, for å få sentral godkjenning som utførende. Nå trenger man bare faglig ledelse med utdanning på ingeniørnivå.

Bakgrunnen var byggenæringens rapport "Enkelt å være seriøs" bestilt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, der man svarte på spørsmålet hvordan næringen kunne sikre kvalifikasjoner innenfor et nytt regime, der kommunal godkjenning opphørte. Næringen hadde understreket at det måtte være en forutsetning at sentral godkjenning måtte gi tilstrekkelig sikkerhet for at foretakene hadde de nødvendige faglige kvalifikasjonene, slik at lempeligere regler ikke gikk utover kvaliteten i byggetiltak. Stortinget behandlet saken i 2015.

­– Men politikerne har vist liten vilje. Jeg mener også at Regjeringen har sviktet, siden de ikke har ikke evnet å koordinere saken mellom de seks departementene dette sakskomplekset berører. Dette var ikke ment som noe stort byråkrati, men løst ved bruk av digitale verktøy hvor man benytter offentlige registre. Ordningen mener vi skal være frivillig, men så attraktiv at de fleste bedriftene vil være med i ordningen.

Entrepriser er en del av verktøykassa, derfor må denne debatten handle om å velge rett verktøykasse til oppgaven.

- Jon Sandnes

Så tilspisset det seg i 2017, forteller Sandnes. Det ene problemet var at bedrifter, som hadde opparbeidet seg realkompetanse over mange år, men ikke hadde formalkompetanse, mistet godkjenningen. Det som virkelig fikk begeret til å flyte over hos BNL, var da DiBKs tolkning av plan- og bygningsloven kom i fjor. De hadde fjernet kravet om at foretak som blir godkjent sentralt for utførelse, ikke trenger å ha egne ansatte med utdanning og praksis knyttet til dette. Uten overgangsordninger.

– Med en slik tolkning er praksis om at sentral godkjenning skal være et kvalitetsstempel forlatt, sier Sandnes. Han mener at dette er et skritt i helt feil retning og mener Regjeringen må ta nye grep, ellers vil ikke næringen vinne kampen for et seriøst arbeidsliv, sier Sandnes.

– Snakk om å slå beina under alt seriøsitetsarbeidet. Her hadde næringen kjempet for å få på plass lærlingeklausuler og kjempet i 150 kommuner med krav om at mer enn 50 prosent av tiden til utførende skulle gjennomføres utføres av faglært arbeidskraft og lærlinger. Dette fordi vi mener det er viktige bærekraftige vilkår for seriøse bedrifter. Med kvalifiserte ansatte vil bedriftene bedre kunne bidra til å sikre kvalitet i byggeprosjektene til offentlige og private tiltakshavere.

– Plutselig ble det greit å være en bedrift uten noen ansatte fagfolk. Da jeg hørte dette for første gang reagerte jeg med vantro, forteller Sandnes, som var i møte med byggmestre i Bergen den dagen. BNL-sjefen trodde ikke det var sant det han hørte.       

  Foto: Erik Burås / Studio B13

– Etter samtaler med statsråd Sanner ble det valgt å forlenge overgangsordningen til 2020. Vi venter på å komme i gang med å hjelpe byggenæringen og Regjeringen med å rigge et regime som kan ivaretar kompetanse, kvalitet og seriøsitet. Man kan ikke tro at man bygger opp under seriøsitet med et regelverk uten krav til faglig kvalifiserte ansatte i bedriftene. Hvis DiBK vil opprettholde denne tolkningen av regelverket, vil BNL ha et annet regelverk, sier han.

– Mener du dette undergraver seriøsitetsarbeidet?

– Ja! Det mener jeg.

– Dette må da Regjeringen ha forstått?

– Vi håper på det, og håper på ro slik at vi finne en løsning.

– Du blir omtalt som visjonær. Hvordan passer det til ditt eget selvbilde?

– Det er hyggelig å høre. Ja, jeg har stor tro på byggenæringen. For det første, vi arbeider i en næring som har et evighetsperspektiv. Derfor må vi ha rammer rundt bedriftene våre, slik at den funker. Dette er ikke en døgnflue. Litt svulstig sagt, vi er den næringen som skaper fysiske objekter som skaper rammer rundt folks liv, arkitekturen, rommene, stedene, byene. Min jobb er å fortelle at hvis ikke disse produktene blir levert på en skikkelig måte, er det ikke bra samfunnet.

– Tenker du på hvordan arkitekturen former våre liv?

­– Ja. Jeg gjør det, og har bitt meg merke i Odd Nerdrums ord: ”Stygge omgivelser avler stygge tanker og vakre omgivelser avler vakre tanker”.

– Hvilket bygg er det fineste i Norge?

– Jeg har en annen tilnærming enn kun form og estetikk. For meg handler arkitektur om hvordan byggeoppgaven er løst i forhold til meg som bruker, om jeg liker å være i rommet, i parken eller nabolaget. Det er så langt vi som bygger kan oppfylle publikums forventninger. Det bringer meg tilbake til at gode bygg skapes av profesjonelle aktører som har klare tanker omkring premissene for bygget, slik som det teknisk, kjedelige ordet byggherre- og leverandørstrategi.

– Du omtales som en god kommunikator. Var det noe du lærte i Afrika?

(Kunstpause) – Jeg har sikkert snappet opp ett og annet fra misjonsmarken og møter (latter). – Dette er tosidig. Å spille på dette bare for å få folk beveget og tro på deg, har jeg ikke noe tro på. Jeg tror på ekthet. Man merker fort om man blir trodd på det man sier. Drivkraften min er å tro på det jeg arbeider med, da blir jeg lett engasjert. For min del er mitt engasjement knyttet til jobb og familie. Mer tid har jeg ikke til overs.

Til toppen