Åpen samtale om inkluderende arkitektur

Åpen samtale om inkluderende arkitektur

Arkitekt og rektor Cecilie Andersson driver Bergen arkitekthøgskole etter prinsippet om dialogbaserte avgjørelser. Hennes faglige spesialområde er migrasjon og urbanitet, og forteller at synet på arkitektrollen vil endre seg i fremtiden.

  • Arkitektur
Motta nyhetsbrev fra Fremtidens Byggenæring

Etter en grytidlig flyreise over norske fjell og daler glir jeg inn i morgentåken og lavlandet på Flesland. Skysses så videre i kollektiv hastighet gjennom et stålgrått kystklima, inn i det urbane vestlandske.

Med klissent duggregn på bussrutene bærer det nordøst, langs Festningskaien til Sandviken som lensherren Erik Rosenkrantz i det Herrens år 1561 fikk skilt ut fra Bergen, gjennom et makeskifte med kong Frederik II av Danmark og Norge.

Jeg entrer Bergen arkitekthøgskole, institusjonen som ble født i 1986 etter tiår med kamp. Bergen Arkitekt Skole (BAS) ble etablert av professor Svein Hatløy i nært samarbeid med Bergen Arkitektforening og en gruppe markante arkitekter som ville ha et pedagogisk alternativ til de to statlige utdanningene som rådet grunnen i Norge. Bergensskolen ble først godkjent av Utdanningsdepartementet i 1990 og uteksaminerte sitt første kull sivilarkitekter våren 1991. I dag er navnet skiftet til Bergen arkitekthøgskole, er fortsatt en privat stiftelse og én av de tre godkjente arkitektstudiene i Norge sammen med Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og Fakultet for arkitektur og design ved NTNU.

Fabrikkalsk base

Skolen var på vandring i byen, men kunne i 1997 ønske arkitektstudentene velkommen i et eget, nyinnredet skolebygg etter at Sandviksbodene var blitt ervervet til formålet i 1995. Skolen transformerte landets største og mest moderne kraftfôrfabrikk, med to 20 meter høye siloer og dypvannskai, til studioer, verksteder, klasserom og kontorer, og senere bibliotek. Det har blitt knyttet store lokale forventninger til denne fabrikkalske basen for høyere utdanning innen arkitektur. Hvert år uteksamineres mastere i arkitektur etter et femårig gjennomgående studium. Vestlandsregionen og Bergen spesielt har ekspektanser, om ikke krav, til at institusjonen systematiser og formidler grunnleggende kunnskap, også om lokal byggeskikk og klimaproblematikk til de unge. Slik som trearkitektur.

For meg handler arkitektur om å forstå hva som foregår på stedene, om relasjoner og interaksjoner på det fysiske og sosiale plan

Derfor er basisundervisningen i dag sterk forankret i det vestnorske, dog med sterk innslag av internasjonale studenter og problemstillinger, som utsetter utdanningsmiljøet for synspunkter utover regionen og nasjonen Norge. Det fortelles at arkitektene som utdannes ved BAS er rustet til innsats både på hjemstedet og i internasjonalt landskap. Her nakkes det om miljøutfordringer, et globalt økonomisk ustabilt system, befolkningseksplosjon, urbanisering, migrasjon, ressurser, lav- eller høyteknologi, paradigmer og en fremtid som krever skapende kursendring. Fram til våren 2016 har BAS utdannet 483 arkitekter.

Subjektet i sentrum

Faglig ble skolen utviklet som et arkitekturalternativ som bygger på idéen om ”Mennesket i sentrum” og «Open Form» som er en arkitektonisk formteori som ble grunnlagt av den polske arkitekten Oskar Hansen og videreført i Norge av skolens tidligere rektor Svein Hatløy. Med filosofene Edmund Husserl, Martin Heidegger, Ludvik Wittgenstein, Hans Skjervheim og Hannah Arendt i bagasjen, og arkitekten Michael Lloyd fra London og filosofiprofessor Bjørn Holgernes som støttespiller, utviklet skolens grunnlegger en studieplan som ble til BAS-alternativet. Med programpostene kunst og filosofi gjorde man BAS til et pedagogisk alternativ til den tekniske arkitektutdanningen som har rådet grunnen i 150 år.

BAS har hvert år 150 studenter i sirkulasjon med en kjerne av lærerteam. Men ingen er fast ansatte, kun en håndfull i administrasjonen. Skolen drives av et nettverk av praktiserende arkitekter og pedagoger fra hele verden, som maksimum kan bruke 50 prosent undervisningstid på skolen. Det forventes at alle lærerne har praksis i tillegg, enten som kunstner, arkitekt eller ingeniør. Dette har sammenheng med at BAS kun driver undervisning, ikke forskningsarbeid som en separat virksomhet.

Rektor er heller ikke fast ansatt, som går på åremålskontrakter på fire år ad gangen. Den siste rektorperioden har vært besatt av Cecilie Andersson fra Stavanger, praktiserende arkitekt med doktorgrad fra NTNU. Hun tar meg høflig i mot.

Godt å være en del av skolen

– Jeg søkte ikke. Jeg ble spurt, sier Andersson.

– Noe talte mot å svare ja. Jeg var en praktiserende arkitekt uten ledererfaring. Men jeg hadde vært prorektor og hadde fått et visst kjennskap til skolens utfordringer og rektors oppgaver. Skolen var liten, oversiktlig og økonomisk godt drevet. Den var preget av nerve, initiativ, drive og holdninger som gjorde dette håndterlig, og mindre skremmende å påta seg en så stor oppgave, forteller hun.

[img id="1"]

– Etter tre og et halvt år og en rektorperiode kjennes det godt å være en del av skolen, sier hun. Andersson forteller at skolen har vært gjennom mange store prosesser og hun ser at de fortsatt klarer å mobilisere til nye utfordringer. Skolen har vind i seilene, med økte søkertall, men har ingen planer om å utvide med mer enn de 150 studentene de har hvert år.

Jeg møter Cecilie på et langsmalt rektorkontor, i andre etasjen over det nye biblioteket, som hun selv var katalysator for å få bygget. Drømmen om å bli arkitekt fikk hun allerede som barn. Hun syntes det var spennende å tegne hus, og husker at hun før skolealder tegnet flyktningeleirer og gamlehjem.

– Jeg var opptatt og fasinert av rom, og husker godt da jeg som for første gang som barn kom inn på Jernaldergården, museet utenfor Stavanger, byen jeg vokste opp i. Det var utrolig flott å oppleve de lange, smale og åpne volumene i det rekonstruerte gårdsanlegget fra folkevandringstiden. Disse rommene hadde et befriende format til forskell fra de mer ordinære romforløpene i et påbygget typehus fra 70-tallet, som jeg kjente til hjemmefra, forteller hun.

Selv om Andersson hadde andre realfagsinteresser, valgte hun arkitektur. Kjennskap til skolen fikk hun fra A-Magasinet, i en artikkel om BAS–studentene som gjorde sterkt inntrykk. Hun så at arkitektur handler om mye mer enn å tegne hus. Hun søkte skolen og kom inn. Etter studier, og i praksis, innså hun mye mer om hva fagfeltet arkitektur kunne romme.

– At faget ikke utelukkende handler om å tegne hus er grunnleggende. For meg handler arkitektur om å forstå hva som foregår på stedene, om relasjoner og interaksjoner på det fysiske og sosiale plan. Det handler om å forstå og agere på komplekse situasjoner. Arkitektur, som andre objekter, handler om en forståelse av hva natur er til forskjell fra menneskelige handlinger og deres romlige formsvar. Den store endringen skjedde når den ene steinen ble lagt opp på den andre som en bevisst handling. Da endret alt seg, sier hun med referanse til Willy Ørskov, en dansk professor i skupltur.

Andersson forteller at selv om det er en del snakk om at arkitektene som er utdannet fra de tre forskjellige utdanningene er arketypiske, er de individuelle forskjellene mellom studentene større enn forskjellene mellom institusjonene. Likevel har BAS-studentene en klar profil. De får tidlig praksis gjennom studiet, som gjør at studentene skaffer seg detaljkunnskap om faget og tidlig utvikler en presisjon i språket, som betyr at de kan snakke med andre aktører i næringen tidlig i studietiden.

Estetikk er knyttet til opplevelser

BAS legger stor vekt på både prosess og resultat. Andersson forteller at prosessen informerer omkring resultatet.

– Det handler om å se en problemstilling, kunne snakke og reflektere over den og så utforme dette i et resultat. Det handler om å forstå selve tilnærmingsmåten, som gjør at studentene løser oppgaven på en helhetlig måte.

– Skolens grunnlegger Svein Hatløy snakket om begrepet ”skapande klårheit” i arkitekturen. Hva betyr det?

– Dette må sees i lys av det Hatløy tenkte i «den åpne forms elementer». Tanker han videreutviklet med den polske arkitekten Oskar Hansen, som han møtte i studietiden og som han arbeidet med i Polen, forteller Andersson.

Hansen var opptatt av sammenhenger mellom form – i vår sammenheng arkitekturen – og brukerens opplevelse og tilværelse. I motsetning til lukkede former som kan være formalistiske og styrende, ønsket den polske arkitekten seg former som var åpne, i den forstand at de tar hensyn til at mennesker har et skiftende liv og skal ha rom til å forme rammene om sine liv.

– Det viktigste med klargjøringen til Hatløy er at arkitekturen skaper en klargjøring for de som bruker den, uten at den snevres inn til noe entydig bestemt. Det skapende handler om alle verktøyene vi har til rådighet til å forme rommene og relasjonene brukeren av bygge befinner seg i. Når vi bygger et hus kan vi velge om vi vil åpne opp stedet eller lukke det. Her snakker vi ikke bare om en vegg, men også de fysiske mulighetene i en situasjon, sier hun.

– Å lage en åpen form handler om å legge til rette for at vi som mennesker lever i en flertydighet, at vi hele tiden står overfor mange valg som vi ønsker å ta selv. Dette opplever vi i ulike faser av livet og i ulike situasjoner. Et soverom trenger ikke være et soverom livet ut. Det kan tilpasses til noe annet seinere. Motsvaret er en autoritær tankegang, der formsvaret overstyrer individets rett til å kunne gå handlende inn i en situasjon.
I arkitekturen kan denne ånden i noen tilfeller reduseres til bruken av symmetri og hovedakser, som skal lede og styre individene som bruker arkitekturen; hvor de skal bevege seg og hvordan de skal agere i det romlige, både ute og inne, sier hun.

Andersson eksemplifiser lukkethet med arkitekturen i Hitlers sitt hovedkvarter, det nye rikskanselliet. Nazistene utviklet en totalitær arkitektur som var sterk styrende og med en tydelig politisk funksjon. Man ville ta kontroll og vise maktforholdet overfor besøkende, både fysisk og emosjonelt. Hovedkvarter var bygget med store ganger, saler og dørplasseringer slik at de som besøkte stedet føle seg mindreverdige og ble desorientert. Denne lukketheten i arkitekturen tvang folk til å bevege seg på bestemte måter.

Andersson forteller at det som kjennetegner de nye bomaskinene som bygges i dag er statiske kasser som ikke tar hensyn til at livet skal kunne utfolde seg. De reduseres i for stor grad til å skulle betjene daglige rutiner, sove, spise og se på TV. I mange av de nye leilighetene som bygges i dag, favner de ikke et skapende liv, men reduserer hjemmet til noe konformt.

[img id="2"]

Andersson forteller at det er viktig å bevisstgjøre studentene ved BAS omkring deres ansvar overfor individene de bygger og skaper omgivelsene for.

For Andersson handler estetikk om at det er tenkt noe, at man har vist omsorg og skapt nyanser, at man har gitt byggelementene tyngde, som gir brukeren opplevelser og nye erfaringer.

– Estetikk er knyttet til opplevelser. Det vet vi som nordmenn som setter pris på verdien til naturen og at store landskapsrom betyr mye. Men, estetiske verdier kan vi også bygge inn i små rom, som en opplevelse i seg selv, sier hun.

Etter endt utdanning jobbet Andersson nesten fem år på arkitektkontoret til Helen & Hard.

– Å jobbe i dette arkitektmiljøet gav meg ufattelig mange gode erfaringer. Jeg kom dit som nyutdannet, men fikk likevel lov til å følge prosessene hele veien. Det jeg vil trekke fram som kanskje har påvirket meg mest, var deres forhold til prosess. Jeg lærte tidlig at alt kan endres, at prosessen er mye mer omformelig enn det jeg var lært opp til i studiene. Ingenting var spikret i stein fram til den praktiske inngangen til et prosjekt

Andersson gikk til rektorjobben uten ledelseserfaring. Hun forteller at arbeidsprosessen har blitt til dialogbaserte avgjørelser med resten av personalet. Men noen ganger er det ikke like enkelt å bestemme.

– Jeg har og tar ansvar for beslutningene, med tar de sjelden alene. Jeg vil at det lille miljøet på skolen skal involveres. Jeg vil at de det gjelder skal være med, både faglig og administrativt, og komme fram med sine meninger. For meg er det viktigste, og noe skolen er avhengig av, at de som arbeider her opplever det som meningsfullt og at de engasjerer seg i oppgavene, sier hun.

–Hvor viktig er det med engasjement?

– Det betyr veldig mye. For meg, de andre lærerne og ikke minst er det viktig at studentene er engasjerte. De initiativene som studentene kommer med er det som holder pulsen oppe i undervisningen, sier Andersson.

– Selvsagt er jeg engasjert i alt jeg gjør. Klarer jeg ikke å motivere meg selv, blir det tungt. Jeg jobber fordi jeg vil, ellers hadde jeg ikke vært her, sier hun.

– Hvis vi snakker om retninger innen i arkitekturen, er det mulig å se et særnorsk avtrykk i dagens?

– Et av interessefeltene jeg registrerer i de selvvalgte studentarbeidene på skolene, er ulike utforskninger av relasjonen mellom det bygde og naturen. Jeg har over en del år sett at mange norske studentoppgaver tar for seg naturen som et rekreasjonsområde og at de gir dette arkitektoniske rammer. I de nye oppgavene som er i støpeskjeen, har tendensen endret seg litt. Nå tar de for seg diskusjonen omkring menneskets eksistens sett i samspillet med naturen. Det studentene nå søker er å forstå våre betingelser og våre måter å forholde oss til naturen på, både i byene og på landet, forteller Andersson.

Jeg vil at det lille miljøet på skolen skal involveres. Jeg vil at de det gjelder skal være med, både faglig og administrativt, og komme fram med sine meninger

– Jeg ser at studentene søker mot svar som kan fortelle hvordan vi kan forholde oss til eksistensgrunnlaget vårt. Det er stor forskjell på å klikke inn gipsplater inn i en digital modell gitt fra et romskjema, og det å legge inn en større forståelse av hvilken sammenheng materialene og bruken av de påvirker naturen og menneskene i byggene. I en digital tid, med mange nye materialverktøy, ser vi at de unge også er svært opptatt av å forstå de tradisjonelle håndverkstradisjonene på en grunnleggende måte som kan gi rom for nytenkning, sier hun.

Andersson forteller at spillereglene har blitt snudd på hodet. Nå er arbeidskraften dyr og materialene billige, i en samlet kalkulasjon. Noe som øker behovet for å undersøke hvilke faktorer som kan være med å utfordre kvaliteter i prosjektene, som digitalisering, materialitet, arbeidskraft og naturressurser, som også betyr en redefinisjon av arkitektens rolle.

– Man ser at unge arkitekter ønsker å ta en forvalterrolle overfor det som står i fare for å forsvinne, i naturen og kulturen, forteller hun.

– Vi er bekymret for rekrutteringer til håndverkslinjene på videregående, derfor er både vi og studentene opptatt av at arkitektene må løfte frem håndverkstradisjonene og vise at tømrere, murere og malere har en viktig rolle og funksjon i den moderne arkitekturen, sier hun.

En annen internasjonal trend hun ser, er at studentene er opptatt av å skaffe seg bedre forståelse av utbyggers rolle innen større byggeprosjekter.

– Vi ser at det kommer inn nye eiermodeller og andre former for prosjektstyring. At andre aktører enn utbyggerne tar eierskap og ansvar. Vi ser gode eksempler på dette i Sverige og Tyskland. Dette vil også utfordre arkitektens rolle og næringen. To av årets studentoppgaver ved BAS arbeider med dette som tema. De ser på hvordan man kan bygge bedre, billigere og på andre premisser enn det som er vanlig i dag, forteller hun.

Migrasjon og urbanitet i Guangzhou

De som vil vite mer om Cecilie Anderssons tanker må gå til vitenskapelige databaser, søke i smale fagbøker og delta på konferanser. BAS-rektoren er ikke på Facebook. Hun blogger ikke. Hun jobber mye på dag- og kveldstid. Fotballtreningen til sønnen er en viktig del av livet, som hun deler med samboeren. Hun kobler av med raske fjellturer og grundig oppussing av hytta.

Hennes faglige spesialområde er migrasjon og urbanitet i Kina, i Guangzhou, hovedstaden i provinsen Guangdong ved Kinas kyst mot Sørkinahavet, som ble til et doktorgradsarbeid hun avsluttet i 2012 ved NTNU. Dette var en gang verdens tredje største by og viktig i verdensmålestokk, også kalt Canton, som vi kjenner til fra kantonesisk mat. Andersson studerte migrasjonen som tiltrakk seg mennesker fra landsbygda – en bevegelse inn til byen så massiv at den påvirket det hele bystrukturen.

I Guangzhou er det over 300 små, autonome landsbyer, regionale enklaver, med en annen type styring enn man finner ellers i byen. Disse landsbyene blir styrt av såkalte landbyregjeringer med eget politi og egne regler, og som huser nesten alle migrantene, noen med over 90 prosent innflytting. Andersson var i byen regelmessig i over fire år og studerte effektene av denne kolossale fortettingen som vokste frem og hvordan denne ekstreme migrasjonen påvirket de som bodde der, en region med usedvanlig høy densitet .

Relevans til flyktningproblematikken

Overføringsverdien hun har tatt med seg fra arbeidet i Kina til norske forhold er forståelsen av endringsprosesser og hvordan mennesker agerer i forhold til store bomessige forandringer, ikke minst hvordan maktforhold, både formelle og uformelle er med på å forme byens utvikling. Hun forteller at arbeidet også har relevans til flyktningproblematikken i Europa og Norge i dag, som BAS jobber med.

Med masterkurset Border Crossing har 21 studenter og to lærere studert migrasjon og flyktningsituasjonen i Europa og Norge, fra ulike sider og nivåer, blant annet sosialt og arkitektonisk.

[img id="3"]

Et av prosjektene så på hva UDI egentlig hadde lagt opp til med minimumsleirene de hadde tenkt å bygge. Studenten gikk praktisk til verk og tok beskrivelsene av leirene til UDI og visualiserte dette. Han sammenliknet sine alternative bilder med de som UDI hadde publisert. Det vi så var at det ikke var satt av penger til grønt landskap, selv om UDI hadde lagt dette inn i tegningene de viste. Heller var det ikke satt av penger til maling av fasadene eller de ulike farger på veggene slik UDI hadde visualisert. Men piggtrådgjerdet, som var finansiert men utelatt i UDI-illustrasjonen, var med i studentarbeidet.

– Studentene laget flere enkeltstående studier som var svært slagkraftige, og som bør bli del av den offentlige debatten. Det er viktig at ikke arkitekturinvolveringen blir redusert til å bestemme farge på gardinene, men at arkitekter brukes til å arbeide i en mer kompleks samfunnskontekst, forteller Andersson.

– Nå har lokalitetsdebattene vært toneangivende. Men jeg mener vi må få inn en større faglig samtale der vi ser på konsekvensene av å bosette familier langt unna andre, i et nedlagt kjøpesenter eller lagerbygg. Arkitekten kan bidra til å analysere og komme med løsninger på hva type naboskap som man skal forholder seg til når man skal bygge steder for de som vil inn i det norske samfunnet.

Hun forteller at temaet må handle mer om nabolag enn bare bygg, og mener det er trist at den norske debatten fort ble til hvordan man kunne senke kvaliteten og komme seg unna standarder.

– Noe vi ettertid ser ble veldig dyrt. Vi må snakke om bokvalitet som rammene for et liv, ikke bare tørre tall og bygg. Jeg ser på arkitekten og planleggeren som det samme, hvordan de kan bidra til å integrere på et nabolagsnivå, sier hun.

Samtalen med Cecilie teller halvannen time og personalmøtet hennes står for tur. Etter en vandring og fotografering i arkitektfabrikken, som har blitt til et av byens etablerte kultursentre, mye besøkt fra utlandet, av arkitekter, kunstnere, fotografer og journalister. Bygget disponeres til utstillinger, konserter og innspillinger. Anlegget med de to siloene har en særegen akustikk, romlig temperament og muligheter.

Dette bergenske arkitektanlegg som er langtidsforvellet gjennom den åpne forms logikk får meg til å tenke på arkitekten og innovatøren Daidalos, som er kreditert for å ha funnet opp snekkeryrket, mest kjent som skaperen av en mytisk veldighet av en labyrint under palasset i Knossos.

Med en fornyet klårheit tar jeg farvel med Cecilie i den tilvokste, blytunge tåka, - og vender meg mot atter en reise over de norske fjell og daler.

EIENDOMSUTVIKLING/26. april 2018

Lillestrøms nye forretningskvartal

OBOS Forretningsbygg er i ferd med å ferdigstille Portalen – Lillestrøms nye midtpunkt med til sammen 50 000 kvm nye næringsarealer. Kvartalet inneholder boliger, kontorer og forretninger – samt nye Hotell Scandic Portalen som åpnet i januar. Les hele saken

Til toppen