Asbjørg Næss er sivilingeniør og jobber til daglig i rådgivergruppen Civitas. Hun har arbeidet med dette feltet over lang tid, og kommer i likhet med flere du kan lese om i denne utgaven av Fremtidens Byggenæring, til at vi står overfor et skifte i byggebransjen. Det kommer til å skje ganske store omlegginger, både hos utbyggere og i myndighetskravene.

 Paris-avtalen

– Norge har jo knyttet seg til Paris-avtalen, og er derfor forpliktet i henhold til dette. Kommer det til å bidra til endringer?

– Vel, når det gjelder klimagassutslipp fra materialer har byggebransjen hittil sluppet billig unna. Det skyldes at klimagassutslipp for produksjon av materialer blir belastet produksjonslandet. Vi importerer mye byggevarer og må derfor ikke svare for disse utslippene. Dermed har Norge på mange måter kommet feilaktig godt ut på klimastatistikken, spesielt siden aktiviteten har vært høy i Norge i den siste tiden. Hittil har de grep man har foretatt på dette feltet i stor grad hatt sitt utgangspunkt i frivillighet, men det tror dette er i ferd med å endre seg. Jeg tror bransjen i fremtiden i større grad må ta ansvar for de utslippene de faktisk skaper. Derfor er jeg ganske sikker på at byggebransjen står overfor skjerpede krav i tiden som kommer.

– Mye tyder på at fremtiden vil bringe helt andre krav til klima og miljøansvar i byggebransjen enn det som har vært tilfellet til nå, sier Asbjørg Næss. Foto: Civitas

 – Men byggebransjen har da gjort ganske mye for å finne gode energiløsninger?

– Ja, all honnør for det. Nå er det transport og byggematerialer som står for tur. Det er jo etterhvert mange bygg som har etablert livsløpsregnskap for utslipp av klimagasser. Her kommer ombruk av stående bygninger og ombruk av byggematerialer inn med lave avtrykk. Vi har verktøyene og må nå få frem de gode eksemplene.

Ombruk

– Hvordan skal det kunne gå til?

– Det er flere innfallsvinkler til dette, men en meget interessant tanke, er å demontere bygg i stedet for å rive dem. Det gir mindre tap av verdifulle materialer. Det er flere som tenker slik om dagen, blant annet vet jeg at Mustad Eiendom gjør det. Imidlertid byr også denne angrepsvinkelen på utfordringer, fordi man trenger et system for å distribuere demontert materiale. Det er jo ikke alle som vil ha arealer for å mellomlagre disse materialene på en forsvarlig måte, de må dessuten kontrolleres og sertifiseres for ny bruk i tråd med gjeldende regelverk. Det er i et stivbent regelverk de største utfordringene ligger nå. Mange i bransjen ønsker dette velkommen og ser økonomien i ombruk.

 – Vil det ikke bli mye dyrere å demontere et bygg enn å bare rive det?

– Totalt sett er det mye å hente økonomisk. Eksisterende materialer representerer betydelige økonomiske verdier som man får tilgang til ved å demontere og bruke materialene på nytt, fremfor å rive. Får man løst opp i flokene innenfor regelverket som i dag hindrer ombruk og finner gode forretningsmodeller som kan fungere for å ta hånd om og videreselge de demonterte materialene, vil man få tilgang på byggematerialer som har betydelig lavere klima-avtrykk enn om man bruker nye materialer. Dette gir i tillegg nye og meningsfylte arbeidsplasser i Norge.

Går foran

– Da er det viktig at noen går foran og viser vei, kanskje?

– Ja, jeg er glad for at vi ser flere eksempler på det allerede. Mye er på gang, og en del større aktører tenker virkelig på å finne løsninger på dette. Nå er det faktisk bransjen som pusher på, og Direktoratet fro byggkvalitet (DIBK) som henger etter, fordi man fortsatt sliter med kravene i både nasjonalt og internasjonalt regelverk.

Myndighetene kan ikke lenger stå ansvarlige for å videreføre en slik bruk- og kastpraksis.

– Har du eksempler på dette?

– Ja, for eksempel må alle materialer CE-merkes på nytt, dersom de skal omsettes. Det hindrer til og med at fullt brukbare bygningsmaterialer gis bort for ombruk av andre aktører. Dette må vi finne en mer fleksibel løsning på. Myndighetene kan ikke lenger stå ansvarlige for å videreføre en slik bruk- og kastpraksis. Jeg er opptatt av at det må utvikles markedsplasser for disse materialene, og dersom man skal finne forretningsmodeller som kan fungere, må vi ha et regelverk som faktisk er tilpasset de målene vi har for fremtiden. Jeg tror det kan være mye å tjene på dette, både for byggherrer som ser mulighetene og dem som ønsker å skape fysiske og digitale markedsplasser for ombruk.