At hus kan ha en nasjonalitet, er en moderne idé. Gjennom tegninger, fotografier, modeller og malerier forteller «Drager og laft» hvordan 1800-tallets forestillinger om hvilke hus som er norske ble til, og hvordan disse forestillingene endret seg fram mot 1920. Selv om hva som oppfattes som nasjonalt er i stadig endring, er mange av disse forestillingene fortsatt gyldige i dag.

På 1800-tallet ga interessen for ulike kulturer en stadig sterkere internasjonal oppmerksomhet rundt nasjonale stiler. Diskusjoner om hva som var nasjonalt, og hvorfor, gikk over hele Europa. I Norge ble middelalderen raskt identifisert som en storhetstid, en periode hvor nasjonen var sterk og uavhengig. Stavkirker og laftede bondehus fikk status som nasjonale symboler, og ble en viktig del av det kulturelle og politiske nasjonsbyggingsprosjektet for den unge staten Norge.

Stavkirke på flyttefot

Maleren Johan Christian Dahl var blant de første som så verdien av stavkirkene, som før 1850 var blitt sett på som upraktiske og primitive av mange. Da stavkirken i Vang skulle rives, mislyktes forsøk på å få den flyttet et annet sted i Norge. I stedet sørget Dahl for at den ble bevart ved å bli solgt til kongen av Preussen og flyttet til en fjellbygd i dagens Polen – der den fortsatt står.

Stavkirkenes status endret seg raskt, og i siste halvdel av 1800-tallet ble de aktivt brukt i internasjonal markedsføring av Norge. Til Stockholmutstillingen i 1897 ble det for eksempel laget en storslått modell av Borgund stavkirke. I «Drager og laft» blir denne å se sammen med en modell av Heddal stavkirke som er tilbake i Norge for første gang siden verdensutstillingen i Paris i 1889.

Dragestil og foregangskvinner

Også stabbur fikk status som en urgammel nasjonal type, og hus utstyrt med dyreornamenter, mønekammer eller stabburformer ble erklært å være i «gammel norsk stil», i dag mer kjent som «dragestil». På ekskursjoner til storgårder på Østlandet ble arkitekt Hermann Schirmers elever instruert både i studier av gammel skikk og til å bruke denne tradisjonen i sine egne arbeider. Blant elevene var noen av de første kvinnelige arkitektene i Norge.

Nasjonale stiler var også eksplisitt politiske. I Neiden i Sør-Varanger, nær grensa til Russland, ble det bygget et kapell som åpenbart refererte til stavkirkene. Den skulle fungere både som grensevokter og fornorsker av den skoltesamiske og kvenske lokalbefolkningen.

Formidlingstilbud

I tilknytning til utstillingen publiseres en katalog som tar for seg flere av disse historiene.

Utstillingen følges også av et formidlingsprogram som blant annet inkluderer bokbad med forfatter Lars Mytting, som har latt fortellingen om Vang stavkirke inspirere sine seneste bøker. Det arrangeres et heldags fagseminar, og en samtale om arkitekturtegninger før og nå i sammenheng med utstillingen «Hånd og maskin» som vises i Lyshallen.

En egen dypdykk-omvisning ser på samarbeidet mellom arkitekten Lilla Hansen og tekstilkunstneren Frida Hansen om huset Appendix, en av utstillingens nye historier om den første generasjonen kvinnelige arkitekter i Norge. I tillegg kommer familieverksted, kuratoromvisning og ordinære omvisninger.

«Drager og laft» bygger videre på seniorkurator Bente Aass Solbakkens doktorgradsavhandling «Konstruert kontinuitet. Herman Schirmer og gjenreisningen av en nasjonal arkitektur» (2018).