Dette er en kronikk av Karoline Igland, markedssjef i Henning Larsen. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

I helgen skrev Kjetil Rolness en kommentar i Aftenposten, «Arkitekter har makt, ikke smak», hvor han skriver om arkitekter som løser oppgaver.
Han trekker frem arkitekturideologien «Form følger funksjon», hvor man ifølge Rolness sin tolkning ikke kan kritisere bygg som bare svarer på gitte behov eller krav fra samfunnet. Rolness introduserer en ny versjon av ideologien «Form følger bærekraft» som en beskrivelse av vår samtid, og han retter et skråblikk ved å retorisk spørre seg at vi er kommet dit at arkitekter skal argumentere for designet i et nytt bibliotek ved at det løser ventilasjonen på en bærekraftig måte.

Debatten rundt arkitektur og estetikk er mangefasettert. Jeg mener ikke det er sånn at arkitekter bruker bærekraft for å forsvare sine egne sære formvalg. Ofte er designvalgene resultat av involverende designprosesser hvor både byggherrer, brukere og interessenter aktivt delaktige. Likevel humret jeg da jeg leste kommentaren. Rolness treffer en brodd i vår samtid ved påstå at «form følger bærekraft». Det er spennende at det oppfattes slik.

Prosjektets bærekraftbidrag får ofte høy prioritet i formidlingen knyttet til samtidens arkitektur. Det i seg selv er ikke så merkelig. Vi har en klode på vippepunktet, og byggenæringen har store klimaavtrykk og nedbygging av natur på samvittigheten. Arkitektene har tatt til seg rollen som endringsagenter for å inspirere bransjen til å ta mer ansvarlige valg. Vi er generalistene som syr sammen krevende dilemmaer og lag av kompleksitet.

Karoline Igland. Foto: Henning Larsen

Mange arkitekter i vår samtid, trekker frem historien om hva bygget kan og bidrar med innen bærekraft som et av de viktigste budskapene. F.eks: - Bygget er klimapositivt, og kan alle komponentene kan gjenbrukes. Bygget bidrar til sosial bærekraft ved at det legger til rette for inkludering i lokalmiljøet. Bygget øker biodiversiteten med 110 prosent.

Da bransjen satset på bærekraft var det med henblikk på å kunne ta kvalifiserte valg for miljøet. Vi ville ta designvalg basert på kunnskap, og det er en verdi som fortsatt er viktig for oss og like aktuell i dag. I dag samarbeider arkitekter med et større mangfold av ekspertise. Kompleksiteten i prosjektene har økt. Tverrfaglig samhandling er en berikelse, og en nødvendighet, for å ta tak i samtidens uløste problemstillinger. I kjølvannet av dette har arkitektene fått et nytt og utvidet ordforråd som også inkluderer begreper fra andre fagfelt. Dette nye språket får plass i vår fortelling om arkitektur.

Bærekraftbegrepet har fått en sterk påvirkning på arkitektenes formidling av designet. Ser man bort ifra det opplagte, at vi føler et ansvar for å gjøre vårt ytterste for å redde verden, så utspiller det seg også en annen tendens, nemlig at bærekraft har gitt arkitektur begreper som er mer rasjonelle.

Frem til for femten år siden snakket arkitekter mest om myke verdier, lys, skygge, proporsjoner, romligheter og kontekst. Det kunne være vanskelig for en jurist eller økonom å hekte seg på hvorfor nettopp dette veivalget ville gi verdi for investeringen.

Ved å levere håndgripelige fakta og løsninger for hvordan forlenge byggets livsløpsøkonomi, presentert i et format som kan implementeres rett inn i rapportering på EU Taksonomien, har arkitektene gjort seg relevante og forståelige overfor en bredere målgruppe. Arkitekturen i seg selv rommer fortsatt en kompleksitet langt ut over bærekraft, og arkitekter jobber like mye med de myke verdiene i dag som for femten år siden. Språket vårt har derimot blitt påvirket. Når vi argumenterer med at bygget løser konkrete problemer, er det flere som lytter. Det er lettere å sette en økonomisk merkelapp på et byrom når vi kan koble investeringen med virksomhetens rapportering på sosial bærekraft. Språket appellerer til logikk, og igjennom historien om bærekraftig design blir verden levelig.

Men hva med det som gjør livet verd å leve? Hva med de følelsene som arkitekturen vekker i oss, hvor sansene skjerpes og vi blir oppmerksomme på øyeblikket? Når lyset tilfører forsamlingsrommet verdighet og en følelse av å tilhøre kommer vi i kontakt med oss selv og omverden. Det ligger i arkitektens rolle å formidle disse opplevelsene, selv om språket kan oppleves fremmed.

I en samtid hvor kunstig intelligens, klimaendringer og geopolitiske uroligheter tvinger frem en omstillingsevne som nå skal gå hurtigere enn noen gang er det lett å føle seg frakoblet. Innenfor alle kunst og estetiske fag finner man derfor tolkninger og søken etter meningsdannelse. Arkitekturen uttrykker mening ved å formgi og iscenesette våre liv, som forhåpentligvis bringer oss nærmere hverandre.

Menneskets opplevelse, interaksjon og nysgjerrighet for vår omverden vil alltid være utgangspunktet når arkitekter utforsker nye fagfelt og vever det sammen til en helhet. Ulike aspekter ved bærekraft og nye begreper som vi adapterer fra andre yrkesgrupper vil fortsette å berike arkitektens vokabular.

Vårt ansvar er å strekke oss etter å gi et konkret formsvar og verbalt belyse alle forhold rundt byggene. Vi må argumentere praktisk og rasjonelt, økonomisk og men også beskrive og fortelle om opplevelsen av byggene som kunst. La oss for all del snakke mer om arkitektur som kunst.