De praktiske utfordringene står i kø for å realisere sirkulærøkonomi i byggebransjen. Et viktig steg, som dessuten er miljø-gunstig i alle andre sammenhenger, er å unngå helse og miljøfarlige stoffer i nye bygg. Hvorfor bruke tid og krefter både før og etter byggets levetid på beskrivelser, dokumentasjon, kartlegging og sanering for å begrense skadevirkninger når vi i utgangspunktet kan velge trygge materialer framfor morgendagens spesialavfall?

Kronikk av Anne Sigrid Nordby, Arkitekt PhD og miljørådgiver, Asplan Viak.

Miljøsanering. I høst har jeg tatt kurs i miljøkartlegging og deltatt i undersøkelser av helse- og miljøfarlige stoffer i riveklare bygg langs E18. Materialprøver av takpapp, fugemasser og rørisolasjon samt stripsede plastposer med iherdig avskrapt maling fra trepanel og betonggulv ble innsendt laboratorium for analyse av tungmetaller, klorparafiner, ftalater og annen «gammel moro». Overraskende mange prøver fikk gul eller rød etikett i rapporten, som i neste runde skal oversendes riveentreprenør.

Miljøsanering er lovpålagt. Det betyr at utførende i sitt tilbud må ta høyde for å håndtere samtlige forurensede bygningsdeler på en forsvarlig måte, inkludert asbest-sanering og levering av farlig avfall til godkjent behandling. Kunnskap om miljøfarlige stoffer i eksisterende bygningsmasse har i løpet av de siste 20 årene utviklet seg til spissfindig vitenskap. Da er det ikke de teknologiske suksessene vi snakker om, men snarere medaljenes mer grumsete bakside.

Etterkrigstidens arkitektur er en lærebok i alt som kan gå galt når man skal bygge fort, billig og «vedlikeholdsfritt». Det er disse målsetningene som har lagt grunnlag for det meste av forskning på byggematerialer, og som har banet vei for en nokså ukritisk bruk av tilsetningsstoffer for å redusere herdetid, tette fuger, myke opp gulvbelegg osv. Resultatet kan avleses på enhver typiske riveplass. Store mengder energi investeres for å brekke opp plasstøpt betong slik at armeringsjernet kan gjenvinnes. Like fullt setter PCB-forurensede avrettingsmasser og PUR-skum i sammensatte sandwich-elementer en effektiv stopper for ombruk og gjenvinning av ressursintensive materialer til nyttige produkter.

««Hvorfor i all verden er det tillatt å selge byggevarer i Norge som iht. norsk lov egentlig skal lukes ut?»»

- Anne Sigrid Nordby

Krav til materialer. Parallelt med dette formuleres krav til materialbruk ved prosjektering av nye bygg i byggeforskrifter og forbildeprosjekter. Plan- og bygningslovens substitusjonsplikt fungerer mest som en vennlig oppfordring for entreprenørens byggeleder, men forfølges med ris bak speilet i bygg som er miljøsertifisert gjennom Breeam-NOR. Dokumentasjonssystematikken som skal til for å oppnå det som i utgangspunktet er lovpålagt, er imidlertid ikke barnemat. For en del byggevarer har miljømerke-ordninger som Svanemerket gjort jobben med å anbefale produkter etter strenge krav til uønskede kjemikaler i hele produktets livssyklus. Alternativt kan man gå etter grønn- og hvitmerkede produkter i den lisensbaserte ECOproduct-ordningen til Norsk Byggtjeneste, basert på produsentenes EPDer. Her vurderes imidlertid kun om produktene inneholder de mest problematiske stoffene i mer enn 1000 ppm. Grønn Materialguide beskriver videre hvordan gå fram der produktene ikke har noen slik dokumentasjon; iht Miljøinformasjonsloven kan man be om en skriftlig bekreftelse fra juridisk ansvarlig hos produsent om at produktet ikke inneholder stoffer på Miljødirektoratets Prioritetsliste eller REACH kandidatliste. Imidlertid; den ofte brukte sjekkliste A20 inneholder bare de såkalte «versting»-stoffene ut fra Miljødirektoratets vurdering, men det finnes flere helse- og miljøfarlige stoffer enn som så i bygningsmaterialer. Alt dette leder fram til kjernespørsmålet; Hvorfor i all verden er det tillatt å selge byggevarer i Norge som iht. norsk lov egentlig skal lukes ut?

Føre var-prinsippet er også nevnt i byggeforskriftene. Men frivillighet synes å være det overordnede prinsipp, ikke minst innen markedsstyrt EØS-samarbeid. Regler hindrer nasjonale innstramminger når det gjelder grenseverdier for miljøfarlige stoffer. Imidlertid er disse grenseverdiene i stadig endring. Det betyr at et produkt med et lovlig innhold av et miljøfarlig stoff under grenseverdien i dag, fullt mulig kan bli karakterisert som farlig avfall når bygget en dag skal bort. Nye stoffer blir også stadig introdusert. Det er interessant å observere hvordan f.eks. ulike nanomaterialer nå brukes i en rekke byggevarer, uten at vi vet alt for mye om de langsiktige konsekvensene av disse ikke-nedbrytbare partiklene i naturen - inkludert hva de gjør med kroppene våre. Reklamen minner ikke så lite om slagordene som ble brukt da tidligere tiders vidunder-produkter ble introdusert på 50- og 60-tallet, uten at noen tilsynelatende løfter et øyebryn.

««Danske tanghus, østerrikske jordstampehus og engelsk hemplime er i mine øyne ikke eksempler på mosegrodd romantikk, men på framtidsrettet innovasjon der naturmaterialers unike egenskaper undersøkes og utnyttes både konstruktivt og bygningsfysisk.»»

- Anne Sigrid Nordby

Selvrefleksjon. Når sant skal sies, så jobber jeg selv som miljørådgiver i en tverrfaglig konsulentbedrift som nettopp lever av å beskrive, dokumentere, kartlegge og analysere. Sånn sett burde vi vel kanskje bare sitte stille i båten, og håpe at enda flere miljøfarlige stoffer introduseres slik at vi kan fortsette å holde på med det kompliserte og spesialiserte arbeidet som byr seg i begge ender av verdikjeden. Men ærlig talt så er jeg ikke så bekymret for framtiden til konsulentene. Jeg tror vi får nok å gjøre i mange år framover. Imidlertid kunne de arbeidstimene som totalt sett går med til å overvåke disse stoffene, på sikt utvilsomt heller vært brukt på bedre og mer framtidsrettede miljøtiltak.

Eksemplene på arkitektur som bevisst går i en annen retning er inspirerende og informerende. I Norge har Gaia arkitekter praktisert nulltoleranse for miljøfarlige stoffer siden 80-tallet, og nyere interesse for trearkitektur bygger bl.a. på forenkling av materialbruk - inkludert isolasjon med trefiber og mulighet for ingen eller beskjeden form for overflatebehandling. Danske tanghus, østerrikske jordstampehus og engelsk hemplime er i mine øyne ikke eksempler på mosegrodd romantikk, men på framtidsrettet innovasjon der naturmaterialers unike egenskaper (foruten å representere nær-nullutslipp av klimagasser) undersøkes og utnyttes både konstruktivt og bygningsfysisk. Videre kan byggemetoder endres for å redusere bruk av produkter som erfaringsmessig inneholder miljøfarlige stoffer, f.eks bruke løs isolasjon og belisting framfor fugeskum ved montering av dør/vindu.

Grønn Byggallianse sitt veikart viser oss en verden i 2050 med lukkede materialkretsløp der alle bygningsmaterialer er giftfrie. Dette startet, ifølge framtidsvisjonen, ved at alle stoffer på prioritetslisten, ble forbudt en gang mellom 2015 og 2020. Istedenfor å holde på med kompliserende prosedyrer - oppstrøms og nedstrøms - for å redusere skadevirkninger av EØS-tilpassede tilsetningsstoffer, valgte vi føre var-prinsippet. For å nå dit må vi sette i gang tvert!

Dette tror jeg på:

Hensyn til folkehelse og føre var- prinsipp foran hensyn til næringsinteresser i støttebevilgninger og politikkutforming

Forskning på byggematerialer som avdekker muligheter og begrensninger i et livssyklusperspektiv

Gjennomgang og avvikling av juridiske hindringer for å forby salg av produkter med innhold av stoffer på prioritetslista

Stopp uønsket kjemi i bygg - først som sist