De fleste urbane utviklingsprosjekter i Norge gjennomføres uten at beslutningstakerne bryr seg om innbyggernes behov og ønsker. En rekke pilotprosjekter gir likevel håp om at fremtidens byplanlegging blir mer inkluderende.

– En by er altfor viktig til at vi kan la den formes på et snevert eller tilfeldig grunnlag. Inkluderende designmetodikk gir oss muligheten til å samle inn og systematisere kunnskap om hva befolkningen virkelig trenger, slik at vi kan ta gode, bærekraftige grep i byutviklingen, sier Onny Eikhaug i Design og arkitektur Norge (DOGA).

På den siste dagen av Innovation for All 2018 ble det presentert flere visjoner og eksempler på hvordan folkets stemme og vilje kan legge føringer for hvordan fremtidens byrom kan utformes. Fagpersoner fra 16 land deltok på konferansen, som ble arrangert i Oslo torsdag og fredag av DOGA i samarbeid med Barne- og likestillingsdepartementet og The Helen Hamlyn Center for Design ved Royal College of Art i Storbritannia.

Urban helse viktigst

Mental og fysisk helse er den viktigste infrastrukturen vi har. Derfor må den havne øverst på listen i alle byplanleggingsprosjekter. Det mener Dick Gleeson, selverklært urbanist og tidligere leder for Dublins byplanleggingskontor.

– Hvordan kan vi lykkes med urbanisme og god byutvikling? Det krever et slags kollektivt verdisystem der alle føler at de kan bidra. Vi må også kartlegge behov før beslutninger tas, og det må ligge en sosial og økonomisk sikkerhet i bunn. Dette er motsatt av hvordan mange slike prosjekter foregår i dag, sier han.

Byutvikling i dag drives ifølge Gleeson av ut fra en topptung styringsmodell der beslutninger tas på manglende grunnlag. Han mener planleggingsinstitusjonene våre er altfor rigide, og at kostnadseffektivitet settes foran alle andre hensyn.

– Vi må ha åpne prosesser der vi samler lokale innspill og kunnskap i forkant av et inngrep. En vellykket by må legge til rette for samarbeid, sosial innovasjon og et samlende engasjement som innpodes fra en tidlig alder. Helt fra vi er barn må vi føle et eierskap til byen vi bor i. Da tar vi bedre vare på den, sier Gleeson.

Barna må på banen

Å få med barn i byplanlegging er hjertesaken til Ingvil Aarholt Hegna, seniorrådgiver innen arkitektur i Design og arkitektur Norge. Selv om norsk lov sier at barn skal involveres i planlegging av hjemsted, er det sjelden dette følges opp i praksis.

For hvordan finner man ut hva barn egentlig ønsker seg? Dette er bakgrunnen for Barnetråkk.no, et samarbeidsprosjekt mellom DOGA, Naturfagsenteret og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

– På nettsiden kan barn registrere hvordan de bruker nabolaget sitt. De kan også knytte følelser til konkrete områder på kartet, for eksempel ved en skummel vei eller en morsom lekepark, sier Hegna

Disse dataene kan deretter brukes av politikere og byplanleggere. Dette har blant annet skjedd i Ski, der en kartlegging har avslørt at kommunens barn opplever sentrum som bråkete og trafikktungt. Derfor bruker de i stedet det lokale kjøpesenteret som sosial møteplass. Noe som ikke er så populært hos mange foreldre.

Ville unngå segregering

Kan man designe et bysamfunn fra bunnen av, og på den måten unngå typiske samfunnsproblemer som ulikhet, segregering og opphoping av sosiale problemer som arbeidsløshet og dårlig helse? Et omfattende byplanleggingsprosjekt fra Austin i Texas utforsker nettopp dette.

– Vi har en ganske sterk og vedvarende segregering, der hvite, latinamerikanere og afroamerikanere bor i ulike områder av byen, ofte bare med en gate imellom. Dette gir også klare skiller når det kom til inntekt og helse. Vi ønsket å se på om vi kunne designe en bydel der slike sosiale problemer ikke fikk fotfeste, sier Stacey Chang, direktør for Design Institute for Health og professor i medisinsk utdanning ved Universitetet i Texas.

Da en gruppe sosialt engasjerte utviklere kjøpte en stor tomt ved siden et jernbanespor, åpnet muligheten seg.

– Vi begynte med å gjøre noe som dessverre nesten aldri gjøres i byggeprosjekter: Vi spurte folk i nabolaget om hva de ville ha. Dette gjorde vi ved hjelp av alt fra symposier til prototypebygging, forklarer han.

Kartla en hel bys angst og glede

Ett av svarene som dukket opp flest ganger gikk på god helse. Da utbyggerne fikk høre det, ville de straks bygge et helsesenter i den nye bydelen. Chang tolket innspillene annerledes.

– Helsesenter er noe du bygger når byutviklingen allerede har gått skeis. Vi valgte derfor å gå dypere inn i materien, sier han.

Gjennom svært detaljerte følelseskart for Austin avdekket prosjektet hvor i byen positive og negative følelser oppsto. Etter hvert kunne de se et mønster der positive følelser kunne knyttes til offentlige områder, kultur, samhold og god mat. Dette ledet til en rekke vellykkede pilotprosjekter, blant annet en foodtruck som serverer sunn meksikansk mat og en kulturfestival laget av og for lokalsamfunnet.

Norsk fordel

– Vi lever i et samfunn der frykt styrer mye, særlig på ledersiden. Inkluderende design kan tilføre verdi til enhver debatt, og kan hjelpe oss med å snu frustrasjon til aspirasjon. Her tror jeg forresten Norge har særlig gode forutsetninger for å lykkes i fremtiden. Inkludering og solidaritet ligger litt i den norske identiteten, og da er grunnlaget på plass, sier Gheerawo.