Marianne Rose Kjendseth Wiik er forsker og arkitekt, og har sitt daglige virke hos SINTEF. I det som har fått navnet «ZEN rapport nr. 7» har hun sammen med folk fra NTNU/SINTEF, industri og kommuner utviklet en definisjon av det som skal kunne kalles nullutslippsområder i smarte byer. Det viser seg riktig nok at det vil være svært vanskelig – for ikke å si umulig – å oppnå et absolutt fravær av utslipp. Men det bør ikke deprimere oss, mener Marianne Wiik – for vi kan nemlig komme ganske nær.

Nabolag

– Det første rapporten gjør, er å definere hva et nabolag er, og det er i denne sammenheng «en gruppe tilknyttede bygninger med en sammenkoblet infrastruktur» lokalisert innenfor et klart definert geografisk område.

– Det høres ut som det er store greier?

– Både ja og nei. Vi har noen pilotprosjekter som er ganske så små, men det finnes jo også planer for temmelig omfattende områder, for eksempel det som skal skje i forbindelse med utbyggingen av Bodø by etter at flyplassen blir flyttet. Til sammen har forskningssenteret over 1 million kvadratmeter av pilotområde som skal testes ut konseptet nullutslippsområde med om lag 30.000 beboere. Når vi så ser på hva en definisjon av et nullutslippsområde er i denne rapporten, så handler det om «et område som tar sikte på å redusere sine direkte og indirekte drivhusgasser ned mot null i løpet av analyseperioden.

Foto: Sintef

– Da trenger man altså ikke å oppnå fullt ut å komme i null – men det må settes som mål?

– Ja, vi har satt opp en liste med krav som slike områder bør arbeide etter. For det første bør man jobbe mot nullutslipp ved planlegging, design og drift av bygninger og infrastruktur i dette definerte området ha null klimagassutslipp. Bygningen bør være svært energieffektive, og få sin energiforsyning fra fornybar energi som er en del av områdets felles energisystem. Det bør finnes et system som styrer energiflyten mellom bygningene i området som sikrer fleksibilitet, og som optimaliserer bruken av energi. Området skal også promotere bærekraftige transportmønstre og smarte mobilitetssystemer. I tillegg er det tre andre krav i vår definisjon.

Økonomi

– Hva dreier det seg om?

– Vi har lagt inn et element om at området skal arbeide for bærekraft rent økonomisk sett, ved å se på en reduksjon av livssykluskostnader for prosjektene. Dessuten har vi lagt inn behovet for å planlegge og bygge uteområder som er trivelige å være i, og som bidrar til og stimulerer til bærekraftig adferd og gode stedskvaliteter. Det siste poenget i vår definisjon, er at utviklingen av slike områder skal være preget av innovative prosesser basert på nye former for samarbeid mellom forskjellige samarbeidspartnere som kan lede til innovative løsninger.

– Det høres ikke helt enkelt ut dette?

– Kanskje ikke, og det er da heller ingen enkel eller selvinnlysende løsning på å få dette på plass. Jeg er sikker på at det ligger mye arbeide foran oss før vi kan få på plass løsninger som vil kunne sørge for nullutslippsområder, selv om jeg samtidig opplever at de pilotene som nå er i ferd med å komme på plass, avgjort peker i riktig retning. Når det er sagt, har det også vært viktig å utarbeide definisjoner man kan være enige om, og som samtidig vil kunne peke fremover, og by på utfordringer for dem som skal arbeide med dette, erklærer hun.

Jeg er sikker på at det ligger mye arbeide foran oss før vi kan få på plass løsninger som vil kunne sørge for nullutslippsområder.

– Er det store forskjeller mellom store og mindre prosjekter?

– Vår definisjon er i sin natur skalerbar, men den bør alltid tilpasses med tanke på lokale stedskvaliteter, økonomi, teknologi, miljø, styring og regulering samt sosiale forhold. I tillegg tror jeg det er viktig at man etablerer et klart sett av vurderingskriterier og nøkkelindikatorer for alle sider ved definisjonen, sier hun til slutt.