Matjord forsvinner i takt med at byer og tettsteder vokser. Men jordvernet har i utgangspunktet samme stilling i plan- og bygningsloven som mange andre interesser, ifølge jurist Fredrik Holth ved NMBU.

Rundt tre prosent av Norges fastland består av dyrket mark, men stadig nye dyrkede arealer forsvinner til fordel for utbygging av boliger, næring, vei og jernbane. Så lenge jorda er regulert til landbruk, er det jordloven som gjelder.

– Men planer etter plan- og bygningsloven setter til side bestemmelsene i jordloven. Derfor er plan- og bygningsloven så sentral i forhold til jordvern, sier jurist Fredrik Holth som er dosent ved Fakultetet for landskap og samfunn, Institutt for eiendom og juss ved NMBU.

Selv om matjorda ofte må vike til fordel for bolig-, næring- og samferdselsutbygging, mener han ikke at jordvernet juridisk sett har noen svakere posisjon i plan- og bygningsloven enn mange av de andre interesseområdene.

«Det er et veldig sterkt virkemiddel dersom man trekker ut enkeltinteresser og gir dem særlig vern.»

- Fredrik Holth

– Det interessante med plan- og bygningsloven, er at jordvern er en av mange interesser i loven, på linje med næringsutvikling, naturmangfold og så videre. I utgangspunktet prioriterer ikke loven mellom ulike interesser, men det er et krav i loven at man skal utrede konsekvensene av planene for de ulike områdene.

Beslutningen blir til syvende og sist en prioritering mellom de ulike interessene. Så lokalpolitisk kan man for eksempel vurdere det dithen at næringsutvikling er viktigere enn jordvern.

– Det er det du sitter igjen med. Loven prioriterer ikke, men den har et system som gjør at særinteresser som for eksempel jordvern har sine beskyttere i form av ulike fagmyndigheter som kan gripe inn og fremme innsigelser.

I tillegg kommer ordningen med at innsigelser som ikke kan løses hos Fylkesmannen må løses på departementsnivå.

– Spørsmålet om hvordan man vil avveie og prioritere de ulike interessene på høyeste nivå er politisk. Man kan diskutere om planen er politisk ønsket eller ikke, men i konkrete saker blir det mer et spørsmål om politikk enn juss, sier Holth

Bedre jordvernet

Han vil være forsiktig med å si at jordvernet har en tendens til å komme tapende ut i prioriteringen mellom ulike lokale interesser.

– Man kan alltid operere med en hypotese om de ulike interessene som plan- og bygningsloven favner over, og i praksis si at noen er svake og noen er sterke. Det er kanskje ikke utenkelig at andre interesser kan stille sterkere enn jordvernet. Det ser man også på føringer fra departementet som nå legger vekt på næring og boligbygging.

– Hva bør gjøres dersom man ønsker å bedre jordvernet?

– I stor grad handler dette også om politikk. Man kan sende politiske signaler fra departementet om når de ulike fagetatene skal komme på banen, og fremme innsigelser ved planlagt omdisponering av arealer, men da må man være tydelig i de signalene. Hvis fagetatene tenker at de ikke får støtte til å fremme innsigelser, vil de være tilbakeholdne med å gjøre det.

Samtidig legger han ikke skjul på at kompetansen på plan- og bygningsloven ikke alltid er god nok verken blant lokalpolitikere eller i kommuneadministrasjonen.

– I plan- og bygningsloven skjer det hyppige lovendringer, og man må holde seg oppdatert. Men det krever mye å holde seg oppdatert, og med alle oppgavene kommunene har, så blir dette omfattende. Desto viktigere er det at man har fagmyndigheter som hjelper kommunen og viser hva som ligger i loven. Og man må ha mulighet til å kontrollere om saksbehandlingen er innenfor loven eller ikke.

Ikke store endringer

Når det gjelder jordvernets stilling i plan- og bygningsloven, har det ikke vært store endringer.

– Men det har vært en endring med hensyn til dispensasjonssaker, ved at man nå skal legge særlig vekt på jordvern ved spørsmål om dispensasjon skal gis eller ikke. Så sånn sett har det vært en styrking av jordvernet. Det er også et klart signal fra Stortinget om at dette er en interesse som skal ha stor vekt i planverket generelt, sier Holth.

I mange tilfeller vil jordvernet også bli satt opp mot andre hensyn. Et eksempel er flom-, skred- og rasfare, hvor menneskeliv er på spill. Da vil kanskje ikke jordvernet stille like sterkt.

– Dersom man sammenlikner med for eksempel kulturminner, så står dette på mange måter på lik linje med jordvern. Det neste spørsmålet er om de ulike fagmyndighetene har like stor gjennomslagskraft. Det kan dels skyldes fagmyndighetene selv, hvor gode de er på å få frem sine argumenter, og i hvilken grad beslutningstakerne synes at det ene eller andre er mest hensiktsmessig.

Strandsonen står i en særstilling. Det samme gjelder markagrensene.

– Marka har et sterkere vern enn matjorda, for hvis man ønsker å omdisponere den type arealer må man opp på et høyere forvaltningsnivå. Dette er et eksempel på en særlovgivning hvor det gjelder egne saksbehandlingsregler.

Slike særregler kunne i utgangspunktet også ha vært en løsning for å sikre matjorda.

– Hvis man for eksempel definerte viktige landbruksområder på det sentrale østlandsområdet som like viktige å ta vare på som marka, så kunne man innføre en tilsvarende egen lov for dyrka mark med egne saksbehandlingsregler. Eller man kunne gi matjorda en særskilt sterk posisjon slik som strandsonen, med et forbud mot nedbygging. Men det vil også legge store bånd på den lokale vurderingen av hvilke arealer som kan bygges ned. For eksempel vil bitte små jordlapper kunne få uforholdsmessig mye vern, mens man i stedet vil måtte ta av andre friområder. Så det er ikke sikkert at forbudsbestemmelser er hensiktsmessig. Det er et veldig sterkt virkemiddel dersom man trekker ut enkeltinteresser og gir dem særlig vern, avslutter han.