Av Jon Helsingeng, Nordensjef i Eaton. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norgespris i en eller annen variant vil brått bli en realitet fra høsten 2025. Strømprisen er et betent politisk tema, så selv om Arbeiderpartiet skulle tape valget, vil andre politiske krefter nok se seg nødt til å følge opp sine bud. Det vil si at fra høsten i år vil den norske mann i hus og hytte fort nyte godt av en makspris på 50 øre (inkl. mva.) eller lavere.

Ser ikke lyst ut for forbruksreduksjon

Isolert sett er dette gode nyheter for forbrukerne. Mer i lommeboka er sjelden feil. Men konsekvensen av fast, lav strømpris kommer med en kostnad for både miljø og næringsliv – og til syvende og sist deg og meg, fordi vi er staten som skal betale dette gildet. En klar konsekvens av Norgespris er at incentivet for å spare på strømmen blir kraftig svekket.

THEMA Consulting utarbeidet nylig en rapport som peker på noen konsekvenser av Norgespris. Analysen viser følgende endringer i husholdningenes strømforbruk i 2030 sammenlignet med 2026:

• Med markedspris på strøm kan strømforbruket i hus og hytter gå litt ned i 2030 uten andre tiltak, omtrent 0,2 TWh.
• Med videreføring av dagens strømstøtte kan strømforbruket øke med omtrent 3 TWh i 2030.
• Med Norgespris og redusert nettleie kan strømforbruket i hus og hytter øke med hele 7,5 TWh i 2030.

Norge har et politisk vedtatt mål om å redusere strømforbruket i bygninger med 10 TWh i 2030. Det ser med andre ord ikke veldig lyst ut for den måloppnåelsen.

En ligning som ikke går opp

Mens husholdningene får lavere strømpriser med Norgespris, kan andre samfunnsaktører måtte bære kostnaden. THEMA-rapporten viser at industri, næringsliv og offentlig sektor må betale 4,5 prosent høyere strømpris med Norgespris enn med strømstøtte. Samtidig vil næringslivet og offentlig sektor oppleve flere og høyere pristopper enn i dag.

Ordningen med Norgespris gir også store kostnader for staten. Rapporten anslår at den vil koste staten 11,4 milliarder kroner i 2026. Fra 2029 svekkes kraftbalansen, og de årlige kostnadene for Norgespris vil øke. Mellom 2029 og 2035 ligger de årlige kostnadene for Norgespris på 40 øre mellom 23,8 og 28,4 milliarder kroner for staten.

Konklusjonen er at staten betaler milliarder for at vi øker strømforbruket i bygninger med nesten like mye som vil egentlig skulle kuttet i miljøets tjeneste. Det er en ligning som ikke går opp. Vi skal heller ikke glemme EUs bygningsenergidirektiv, som på en eller annen måte vil banke på døren til norske husholdninger om ikke lenge. Vi kan med andre ord ikke bare si ja takk til Norgespris, lukke øynene og løpe videre.

Støtte er hjelp til selvhjelp

Som analysen over viser er vi nødt til å iverksette energieffektivisering uansett utfall av statens strømpolitikk. Uten markedspris, og med en frykt for at fremtiden vil bringe enda høyere priser, er det ikke særlig med incentiver til å bære disse kostnadene for privatpersoner. Da må staten trå til og gjøre det mer økonomisk forlokkende, samtidig som vi i bransjen må trekke frem de andre positive egenskapene energieffektivisering i form av strømstyring, energiproduksjon og energilagring vil føre med seg – som mer komfort, økt boligverdi, økt energisikkerhet og miljøeffekt.

Vi vet ikke nå hvor grensekurven går, men hvis vi antar at det politisk sett blir vedtatt en form for fast, lav strømpris som uten tiltak vil koste staten mange milliarder kroner hvert år, vil det være hjelp til selvhjelp å subsidiere energieffektiviserende tiltak for bygninger. Over tid vil vi oppnå at de som effektiviserer med støtte, vil bruke mindre strøm – som igjen gir lavere kostnader med å finansiere Norgespris. Omfanget som må til for å sikte inn mot måloppnåelse om en reduksjon på 10 TWh i 2030, er nok urealistisk å tro vi klarer å oppnå – men vi begynner uansett på en reise som på et eller annet tidspunkt bikker i riktig retning.

Kommer ikke i mål uten incentiver

Hvordan slike subsidier skal innrettes er det opp til andre å bestemme, men vi har tidligere påpekt at Enova bør spille en enda sterkere rolle for å se helheten i energieffektiviserende tiltak. Andre, for eksempel styreleder Kjell Paulsrud i Virke Byggevare, slår et slag for at vi bør se til svensk energipolitikk, med skattelette for energieffektiviserende tiltak.

For kun å tilby lav pris, uten å balansere med tiltak for opplevd ulønnsom energieffektivisering, fjerner oss bare lenger og lenger fra målet om å redusere bygningenes totale strømforbruk. Det blir varmt i huset for en rimeligere penge, men dyrt for både deg og meg i form av kroner og øre staten kunne brukt alternativt.

Uten kraftige incentiver for å energieffektivisere (subsidier er et incentiv) vil vi uansett ikke nå målet om redusert strømbruk i bygninger i 2030, selv om vi skulle la markedet bestemme prisen. Norgespris alene er i hvert fall ikke svaret.