Ifølge FN vil 70 prosent av verdens befolkning bo i byer i 2050. Problemet for byplanleggerne er hvordan man best kan legge til rette for byenes raskt voksende befolkning, samtidig som man ivaretar hensynet til miljømessig bærekraft.

Et grønt og bærekraftig Oslo?

Siden 1984 har urban fortetting vært Oslo kommunes hovedstrategi for byutviklingen. Ulike internasjonale rangeringer bekrefter da også at Oslo har blitt en av Europas grønneste og mest bærekraftige byer.

Fortetting er en strategi for kompakt byutvikling som innebærer å bygge nytt i allerede utbygde områder. Urban fortetting har generelt blitt ansett som den mest bærekraftige måten å utvikle moderne byer på, spesielt siden 1990-årene.

Sammenlignet med andre former for byutvikling, innebærer fortetting at arealbruk og trafikkrelatert forurensning i større grad holdes innenfor byens grenser, samtidig som det gis rom for en stadig voksende bybefolkning. Fortetting anses også som en fornuftig strategi for å tiltrekke seg næringsvirksomhet og anses derfor som gunstig for økonomisk vekst.

Det argumenteres for at urban fortetting skaper et mer variert boligmarked og dermed et større sosialt mangfold, økt urban vitalitet og rimeligere boliger.

Fortetting har dermed blitt ansett som en mulig løsning på mange presserende problemer, både miljømessige, demografiske, økonomiske og sosiale. Dette er bakgrunnen for at fortettingspolitikken har fått stort gjennomslag i hele verden.

Negative konsekvenser for tilgangen til boliger

Rebecca Cavicchia hevder imidlertid at selv om miljømessige og økonomiske mål har blitt vektlagt, har ikke fortettingen i Oslo bedret tilgangen til boliger, som er et grunnleggende premiss for sosial bærekraft.

Cavicchia har integrert studier av boligmarkedet, gentrifisering og bystyring i sin forskning. Arbeidet hennes viser at boligmarkedet blitt stadig mer ekskluderende i de områdene av Oslo som har blitt fortettet. Dette gjør det spesielt vanskelig for innbyggere i mellominntektsgruppene, førstegangskjøpere og alle som ikke får hjelp fra foreldrene, å kjøpe bolig i disse områdene.

– Det ekskluderende boligmarkedet som kjennetegner fortettingsområder, har ringvirkninger i form av gentrifisering i nærliggende områder, forklarer Cavicchia.

Hun viser også at det komplekse samspillet mellom boligpolitikk, politisk vilje, økonomiske rammebetingelser, juridiske begrensninger og andre mekanismer gjør det svært vanskelig å oppnå miljømessig og sosial bærekraft i Oslo gjennom fortetting.

– Boligmarkedet ble fullstendig deregulert som følge av en rekke reformer som ble gjennomført i 1980-årene. Oslo har i dag ingen sosial boligsektor. Antallet kommunale boliger er lite og utgjør et sterkt segregert segment av boligmarkedet, og boligmodellen baserer seg på at alle skal eie sin egen bolig. Man har i bunn og grunn heller ingen juridiske virkemidler  for å sikre overkommelige boligpriser i Oslo. Selv om det på nasjonalt plan er en forventning om at man skal kunne tilby sosialboliger, og om mer aktiv arealbruk for boligformål, har kommunen faktisk lite politisk handlingsrom og heller ikke store økonomiske ressurser i form av offentlig eide tomter som kan brukes for å oppnå disse målene, sier hun.

Cavicchia utfordrer premisset om at fortetting automatisk gir en bærekraftig byutvikling.

– Fortettingsstrategiene brer stadig om seg i ulike sammenhenger. Derfor bør beslutningstakerne være klar over hvilke konsekvenser fortetting kan få, og hvilke kompromisser man kan måtte inngå dersom strategien for urban fortetting ikke tar hensyn til befolkningens muligheter for tilgang til boliger.

– Selv om fortetting på den ene siden tar sikte på å bevare naturområder og holde byutviklingen innenfor visse grenser, risikerer man faktisk å drive folk ut av disse områdene og skape og forverre sosio-spatiale ulikheter ved å skape et ekskluderende boligmarked, legger hun til.

Cavicchias funn kan være til hjelp i gjennomføringen av bærekraftsmål 11: Bærekraftige byer og lokalsamfunn, som skal gjøre byer og lokalsamfunn inkluderende, trygge, robuste og bærekraftige.