Det forventes at Norges største universitet tenker stort og ikke blir for opphengt i kortsiktige løsninger.

Kronikk av Ole Wiig, Faglig leder i arkitektfirmaet Narud Stokke Wiig (NSW).

Det forventes at Norges største universitet tenker stort og ikke blir for opphengt i kortsiktige løsninger. Like mye som byen må tilrettelegge for NTNUs utvikling, må de ta ansvar også. NTNU kan og bør være en drivkraft i utviklingen, sammen med byen. Dette gir synergier tilbake til universitetet - at det blir attraktivt og spesielt å studere og forske ved NTNU. Da kan man ikke begrense seg til et ”veikryss” på nedsiden og ødelegge Høyskoleparken med ny bebyggelse.

Trondheim formannskap fattet et enstemmig vedtak i september 2016 om at det ikke skulle bygges i Høyskoleparken og inviterte samtidig til universitetsintegrering i Midtbyen med hovedfokus på Kalvskinnet, hvor NTNU allerede er godt etablert. Til tross for dette klare politiske vedtaket fattet av byens øverste planleggingsmyndighet, inviterte NTNU til en arkitektkonkurranse to måneder senere hvor dette vedtaket ble fullstendig ignorert. Det la isteden hovedfokus på bygging i Høyskoleparken og hvor Midtbyen var nedtonet. 37 arkitektteam kastet seg på oppgaven og de færreste var klar over formannskapsvedtaket.

NTNU kan og bør være en drivkraft i utviklingen, sammen med byen

Det kommer til å bli et press på grøntområdene i tiden fremover. Vi burde ikke bygge dem igjen, heller etablere flere. Professor Aksel Tjora ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap og påtroppende ansatterepresentant i NTNUs styre har uttrykt det slik:
”Med én gang du begynner å redusere parken, vil den være redusert for all fremtid. Problemet da er at man bygger inn parken fordi man har valgt å ikke se på andre alternativer. Det store spørsmålet er hvorfor man skal bygge i parken når man har andre steder å bygge og som ikke stjeler parkareal.”.

I et åpent debattmøte i Studentersamfunnet 9. mai minnet to toneangivende bystyrepolitikere om det enstemmige formannskapsvedtaket. Rektor svarte at han ikke lenger var så opptatt av idéene som ville fremkomme i konkurransen, men at det viktigste var kun å finne frem til et kompetansemiljø som kunne arbeide videre med problemstillingen(!)

Hvis dette var tilfelle kunne NTNU ha invitert arkitektfirmaer til å sende inn CV’er og referanseeksempler og invitert til intervjuer. Det ville ha spart 37 arkitektfirmaer en masse bortkastet tid og arbeid, anslagsvis 500 timer pr firma. Med timepris på kr 1000 kunne 18-20 millioner kroners innsats vært spart! Det er derfor sterkt beklagelig at NTNU har gjennomført en såpass useriøs konkurranse for campusutviklingen.

Arkitektkonkurransen ble ikke bare en bortkastet øvelse for dem som deltok, men også en undervurdering av arkitekters innsats og arbeid. Gjennomføringen av denne konkurransen står for øvrig i grell kontrast til den vellykkede og ryddige konkurransen som ble gjennomført for noen år tilbake for universitetssykehuset St Olavs hospital, og som ble nevnt av professor Hans Skotte i paneldebatten.

Istedenfor å bygge seg inn i parken, og begrense opplevelsen av høyskoleplatået med sin kneisende hovedbygning, er Kalvskinnet den ideelle urbane campus. Den forener alle de positive egenskapene ved en byintegrert campus.

Med én gang du begynner å redusere parken, vil den være redusert for all fremtid

Her kan det oppnås store synergier med regionens viktigste kultur- og kunstinstitusjoner – teater, kunstmuseum, kunstindustrimuseum, olavshall, symfoniorkester – ja, som nærmeste nabo til regionens store kinosenter med mange kinosaler som store deler av døgnet kan brukes til universitetsformål.

NTNU beskriver selv på sin hjemmeside med stolthet Kalvskinnet som universitetets «mest sentrale campus omtrent midt i bykjernen av Trondheim». Ikke noe sted i regionen vil studentene og andre ved universitetet ha større mulighet til å oppfylle rektors mål om at de kommer til å «bumpe borti», ikke bare hverandre, men også borti alle andre relevante miljøer, samt et pulserende bymiljø.

Campus Kalvskinnet kan sies å være selveste Campus Norge. Vår nasjons eldste vitenskapelige institusjon er Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab med sin sentrale og høyst levende plass på Kalvskinnet. Her kan forsterkes en midtbycampus, som har alle forutsetninger for å bli et forbilde for universitets- og byutvikling over hele verden.

Rundt om i verden er både innovasjons- og universitetsmiljøer på vei bort ifra de tradisjonelle og mer inneklemte «universitetsghettoene» eller «innovasjonsbyggene». De erstatter dette med urbane universitets- og innovasjonsdistrikt, hvor hovedmålet er et mye bredere samspill med hele bredden av industrielle, kulturelle og sosiale miljøer som kjennetegner et urbant sentrum.

Konkurransen som NTNU har gjennomført var i strid med Formannskapets vedtak om å la park være park og heller utvikle universitetet mot Midtbyen. Dette er en useriøs måte å drive konkurranse på, med manglende respekt for arkitekters arbeid og med mange bortkastede timer. Både campusutviklingen og -debatten har kommet skjevt ut. La oss håpe at NTNUs ledelse tar lærdom av konkurransefasen og nå legger til rette for en konstruktiv campusutvikling med «The City as Campus», som er godt beskrevet av Sharon Haar i boken med samme tittel.