Dette er en kronikk. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. Av Øyvind Leistad, direktør for samfunnsøkonomi i Enova.

En grunn til at det vil være lite effektivt å subsidiere energieffektivisering, er at barrieren for de fleste bygg- og boligeiere er mangel på informasjon og kunnskap, og ikke manglende lønnsomhet eller finansiell evne. De fleste eiere og brukere av bygg mangler bygg- og energifaglig kompetanse og har derfor ikke forutsetninger for selv å vurdere hvilke energitiltak det lønner seg å gjennomføre.

Det fører videre til at det i stor grad blir opp til tilbyderne i byggmarkedet å bestemme hvilke løsninger som blir valgt når bygg skal rehabiliteres og oppgraderes.

Disse tilbyderne vil naturlig nok tilby det de selv tjener mest på, og det er nødvendigvis ikke det som er best verken for eiere og brukere av bygg eller samfunnet. For eksempel kan det for mange lønne seg å tilby standardiserte løsninger som krever lav arbeidsinnsats både i planlegging og gjennomføring framfor individuelt tilpassede løsninger som krever noe høyere innsats, men gir lavere kostnader for eiere og brukere av bygg frem i tid.

Beskjeden økonomisk besparelse

Videre kommer vi ikke utenom at selv om mange energitiltak er lønnsomme, så er den samlede årlige besparelsen i kroner og øre ofte beskjeden. Dette kombinert med manglende kunnskap og en viss fare for plunder og heft, gjør at mange kan tenke at vinninga kan gå opp i spinninga. Disse utfordringene kommer vi ikke utenom og de lar seg neppe løse med subsidier.

Det finnes i utgangspunktet mange ulike energitiltak det er mulig å gjennomføre, og det investeres allerede betydelige summer i eksisterende bygg som reduserer energibruken. Dette gjør det bortimot umulig å avgrense en støtte til kun å gjelde ekstra tiltak som ellers ikke ville blitt gjennomført.

Konsekvensen av dette igjen er at mesteparten av en eventuell støtte vil gå til tiltak som vil bli gjennomført uansett. I markedet for rehabilitering og tilbygg (ROT-markedet) installeres det nye dører og vinduer og isoleres tak og vegger for om lag 10-12 milliarder kroner pr år. Med en støttesats på for eksempel 25 prosent kan det bety en årlig kostnad for staten på 2,5 til 3 milliarder kroner uten at vi har fått utsløst et eneste ekstra energitiltak.

Det er verken effektivt eller bærekraftig økonomisk sett.

Andre alternativer enn subsidier gir god effekt

Heldigvis finnes det alternativer som gjør at vi ikke trenger å subsidiere oss til økt energieffektivitet. Fra 2011 til 2018 støttet Enova 73 kommuner for å inngå energisparekontrakter. Det vil si at kommunene overlot driften av energianlegg og gjennomføringen av mulige energieffektiviseringstiltak til en profesjonell tjenesteleverandør med energikompetanse. Dette førte til at kommunene som deltok i snitt reduserte energibruken med mer enn 30 prosent!

De aller fleste tiltakene viste seg også å være selvfinansierende og gjennomførbare med allerede tilgjengelig teknologi og bedre drift. Dette er en finansierings- og gjennomføringsmodell som flere både offentlige og private aktører bør benytte seg av, og som vil gi en netto nytte for samfunnet uten bruk av subsidier.  

Et annet virkemiddel som har vist seg effektivt og fungert i mange tiår, og som nettopp har hatt til hensikt å oppveie informasjons- og kunnskapsbarrieren nevnt over, er å sette krav.

Vi har siden 1940-tallet lovregulert energibruken i bygg for å ivareta både eiere og brukere av bygg og samfunnets interesser. Det bør derfor vurderes krav til energibruken når bygg rehabiliteres og oppgraderes, og ikke bare når det bygges nytt eller totalrehabiliteres, slik som i dag.

Det vil få tilbyderne i markedet til å konkurrere om å levere de løsningen som best oppfyller kravene til lavets mulig kostnad, og det til nytte for både eiere og brukere av bygg og hele samfunnet.

Kronikken sto på trykk i www.altinget.no 28.desember 2022.