Tirsdag morgen besøkte Raymond Johansen Aspelin Ramm på Vulkan, der sentrale nøkkelpersoner i eiendomsbransjen var samlet til frokostseminar. «Hva er det Raymond egentlig vil med byen vår?» var tittelen på invitasjonen, og byrådslederen svarte med å løfte fram sine politiske mål for byutviklingen i Oslo.

Noe av det første han slo fast, var at vi vil se stadig flere protester mot fortetting, men at politikerne må være tydelige i denne debatten.

– Jeg er lei politikere som klager på manglende fart i boligbygginga, som gjerne klager på plan- og bygningsetaten – men som samtidig møter aksjonsgrupper og plutselig sier nei til boligbygging, sa Raymond Johansen.

– Vi må være ærlige om at dette er komplekse spørsmål og våge å si til aksjonsgruppene at vi har tatt et valg. Vi har valgt å bygge flere boliger, det må være tett og høyt en del steder i byen, og da er det kanskje enkelte parker vi må si nei til – selv om det smerter. For saken er at folk ønsker å flytte til Oslo, og de trenger et godt sted å bo, konstaterte Johansen.

Stadig mer krevende å utvikle nye prosjekter

Han la samtidig ikke skjul på at det blir stadig mer krevende å utvikle nye boligområder i Oslo:

– Oslo vokser innenfra og ut. Det blir mer skreddersøm framover, det blir stadig vanskeligere å utvikle – samtidig som nabokommunene bygger ut med enorm hastighet, og bosetter folk som ofte jobber i Oslo. Dette øker presset på infrastrukturen vår, og krever enormt store kollektivknutepunkter. Her må vi presse staten til å sette i gang tunge infrastrukturprosjekter som en del av byutviklingen, som et tognett rundt Oslo, mente Raymond Johansen – og leverte et spark til forkjemperne for veiutbygging.

– Presset på motorveiutbyggingene ser jeg på som primitivt, der ligger vi langt bak andre land som går i en annen retning og satser på tog. De store, tunge kollektivutviklingsprosjektene er Oslos missing link, sa Johansen.

Vil bygge mer i bunnen av Groruddalen

Administrerende direktør i Aspelin Ramm, Ida Aall Gram, utfordret byrådslederen på hvilke resultater han ønsker å se om ti-tjue år av dagens bypolitikk, og hva som skal til for å få det til å skje.

Her pekte Raymond Johansen på sin visjon om å få utviklet enda mer av områdene nederst i Groruddalen, i tillegg til det som allerede utvikles i Hovinbyen, og ikke minst behovet for å få sikret t-bane-forbindelse til disse nye boligområdene. Et annet prosjekt byrådslederen ønsker å se ferdig om noen år, er lokket over E18 ved Hjortnes på Filipstad:

– Dette er den siste, store indrefileten i Oslos eiendomsmarked, og for å få til gode og lett tilgjengelige boligområder her, er vi avhengige av å få finansiert lokket i forlengelsen av E18. Her må en rekke aktører på banen for å realisere dette prosjektet – som sammen med Grønlikaia er viktig for å skape en god by med gode møteplasser, sa byrådslederen.

– Kultur spiser struktur til frokost

Jan Erik Fåne i Finans Norge utfordret byrådslederen på tempoet i byggesaksbehandlingen og behovet for å få flere inn i boligmarkedet i Oslo.

Johansen pekte på at han satte ned et utvalg for å redusere saksbehandlingstiden i PBE allerede i 2015, men innrømmet at denne utfordringen ikke er mindre i dag.

– Noe av det handler om at kultur spiser struktur til frokost, og mye av problemet er at dialogen mellom PBE og forslagsstillerne ikke er god nok i forkant, med stadig uenighet om premisser og rammer som resultat. Og dette kommer ikke til å bli enklere. Kompleksiteten øker, det er store penger involvert, kravene til klimatilpassing er dyre og konfliktnivået er stort. Vi tilfører noen flere saksbehandlere, men det er ikke nok. Det finnes ingen kvikkfiks her, og dette løser seg ikke uten at dialogen og samarbeidet mellom partene blir bedre, fastslo Raymond Johansen.

Maren Bjerkeng, direktør for utvikling i Aspelin Ramm, rundet av med en refleksjon og en oppfordring til hele bransjen:

– Det som er vår største utfordring i eiendomsbransjen nå, er hvordan vi i samhandling med politikken kan få til de gode byutviklingsgrepene framover – med den økonomiske situasjonen vi har og kommer til å stå i framover. Dette er noe vi må strekke oss etter å få til i fellesskap.